Dette er et kapittel to med en gjeng musikere som virkelig strekker ut i alle himmelretninger med instrumental musikk som på en eller annen måte vil pirre deg sanseløst. Eller irritere deg ditto. I denne gjengen finner vi blant annet bluesrock-stjernegitarist Joe Bonamassa, Los Angeles fremste funkgitarist Ron DeJesus (kjent for Hugh Masekela og sitt eget band Planet Funk), stjernebassisten Mike Merritt som kjennes fra Conan O’Briens husband i over 20 år og som har spilt med/for Chuck Berry, Ruth Brown, Springsteen og Stevie Ray Vaughan, og til slutt produsent og trommeslager Tal Bergman, som kjennes fra så vidt forskjellige artister som Joe Zawinful, Chaka Khan, B.B. King og Rod Stewart. Til sammen besitter denne gjengen mer enn en dooktorgrad innen funk, jazzrock, blues og mye mye mer. Det er en ujålete gjeng som gjør denne lekne groove-maskinen fordi de vil det, ikke for å gjøre karriere eller selge masse plater, for det vet alle at slike prosjekter aldri vil gjøre. Men for deg som virkelig liker musikk, som synes groove i funk og jazztemperert rock spilt opp mot rockens gitarriff, electronica, r&b og til og med afrikanske vibber og dance-melodier er spennende, take a seat! For dette er virkelig litt av en reise, akkurat som debutalbumet var det. Hvem trenger vokalister når du har solister som dette?! Plata åpnes som om det er The Chemical Brothers maskinpark som starter opp, bare funky og groovy på en helt annen måte. Det er tøft. Gjetter på at norske Ralph Myerz & The Jack Herren Band er grønne av misunnelse. Innimellom kan du tenke et øyeblikk at det er stillestående, som på den fusion-inspirerte «Uber station» i innledningen. Men det er helt til en viss Joe Bonamassa slippes løs i innhegningen! Plata veksler voldsomt i stil fra låt til låt, likevel henger konseptet til Rock Candy Funk Party utrolig godt sammen. Det låter eklektisk jazzrock på «Cube’s brick», og funky disco som Bee Gees kunne ha uteglemt fra Saturday Night Fever suksessen på party-killeren «Don’t be stingy with the SMPTE». Veteranen Randy Brecker legger på sin trompet innimellom alt det firerbanden som utgjør bandets kjerne klarer å komme opp med. Det gjør også andre inviterte musikere på saksofon, klaviatur, slagverk og sjeldne øyeblikk med vokal. Dette er en plate som ikke hører hjemme i noen sjanger, men samtidig hører hjemme i alle. Mer moderne og groovy/ funky enn den svært jazz og Miles Davis-inspirerte debuten. Denne kan du danse til natta lang, og Billy Gibbons fra ZZ Top er toastmaster mellom låtene!