Jeg hadde veldig lave forventninger til denne plata, men den britiske bluesveteranen på ufattelige 81 år leverer blues som sitter like sikkert som om de siste 40-50 årene har stått stille. Hans lange rekke av album har vært mye på det jevne de siste 20 årene, men her finner jeg en old-school bluesnerve som hvertfall ikke vitner om en bluesartist som har tenkt å pensjonere seg. Ikke ulikt slik Johnny Cash holdt fanen sterkere og sterkere på slutten av sitt liv og karriere. Han har med seg Rocky Athas på gitar, som kom med i John Mayalls band for fire album siden (2009), en Texas guitar-slinger i tråden etter Johnny Winter, brødrene Vaughan og Billy Gibbons, og rytmeseksjonen Greg Rzab (Buddy Guy, Jimmy Page, Gov’t Mule) og Jay Davenport (Junior Wells, Pinetop Perkins). Tonnevis erfaring som adderer seg med den blueshistorien John Mayall bærer med seg og som nesten er ufattelig stor i forhold til at han fortsatt lever og turnerer. Når dette skrives er han på Hell, og skal til både Stavanger og Oslo i løpet av september mens bladet vårt trykkes. Det er en utmerket blues-vibb på dette albumet. Noen låter stikker seg litt frem, men det er jevnheten og følelsen gjennom albumets røde tråd som gjør at dette albumet for min del satt fast i spilleren i flere dager. Den tunge gamle bluesnerven tilbake til den bluesen som inspirerte Mayall på 60-tallet med låter som «Long distance call», en av Muddy Waters tidlige produksjoner fra 1951 som John Mayall pusser støvet av på utmerket vis 64 år senere. John henter mye fra bluesens allerede fulle skattekiste, så som åpningslåta «Mother in law blues», en låt mange kan trenge fra tid til annen, som ble skrevet av grunnleggeren av Peacock og Duke Records på 50 og 60-tallet. Han jobbet med Clarence «Gatemouth» Brown og Big Mama Thornton allerede på 40-tallet og skrev mange av Bobby «Blue» Blands største hits som «Further up the road» (også gjort kjent med Clapton) og «I pity the fool». Mayall foredler disse gamle låtene på en utmerket måte på dette albumet der du også finner låter av Percy Mayfield, Lightnin’ Hopkins, Lonnie Brooks og Charles Brown. John Mayalls egne låter står ikke tilbake i køen heller. Han synger veldig personlig om seg selv og det å ha kommet opp i alder, uten å slutte å følge drømmen, på den litt vaklende «Find a way to care», nikker til Pinetop Perkins på bonus-nummeret «Crazy lady», og det groover skikkelig på Mayall-vis på «Long summer days» på en måte jeg liker. Og med «Ain’t no guarantees» har Mayall levert en låt som vil kreve sin plass blant hans beste. Utrolig sterk blues-wailing i måten han synger denne på også. Du føler virkelig en overbevisning og en tenning fra en blues- veteran av de aller største vi har hatt. Så trodde du at du kunne glemme John Mayall og bare høre på de gamle platene hans? Tro om igjen.