Med en riktig Candye Kane-fyrig matrone i front (og da snakker vi om det vokale og ikke alt det andre), fyrer Jærens eget bluesband av en høyst respektabel debutplate innspilt i Studio Jærlyd. Det handler om coverlåter hele veien, musikken de har bygget seg et godt rykte med rundt Jæren Bluesklubb. Det er lett å få fot, lett å komme i stemning når lyden er såpass god som her og repertoaret valgt ut med slik trøkk og kvalitet som Miss B & The Blue Cats gjør. Dette er kanskje amatører når det kommer til at de ikke skriver egne låter, men uttrykket, energien og grooven tilhører en meget presis, dyktig og dreven gjeng. Vokalen, fundamentet i trommer/bass, og solopartier og detaljer på tangenter og gitar sitter med rødglødende skreddersøm. Det er sjelden en ren coverplate er såpass gjennomført og klubbkveld-forførende som det Miss B & The Blue Cats får til over 10 låter. Bare når de skal helt ned på grunnfjellet med Robert Johnsons «Me and the devil» svikter det litt, og de sliter med å overbevise meg om at dette er en blues de vil noe med. Jeg tror ikke du som har hørt denne med Eric Clapton, The Doors, eller til og med kanadiske Cowboy Junkies, vil få noe ut av denne versjonen. Men der det låter mer av 60- og 70-tallet i Miss B & The Blue Cats levende r&b og bluesverden er det godt å være. Som når de tar tak i både en noenlunde ung og riktig gammel Koko Taylor fra 1975-klassikeren «Voodoo woman» til fortsatt overbevisende «You ain’t worth a good woman» fra 2007. De henter Ray Charles 1966 r&b-hit «I don’t need no doctor» tilbake til sin egentlige verden etter at rockeband som W.A.S.P. og Great White har holdt den fanget i en mindre bluesa og tungt rocka verden i et par tiår, og vekker Aretha Franklins 1967-hit «Baby I love you» til live med et særpreget og flott arrangement. Den måten dette bandet håndterer r&b-klassikere på, ikke ulikt en av Eddie Boyds hiter tilbake til tidlig 50-tall (og som Ike & Tina Turner tok senere), er imponerende i lange baner. De har klart å feste live- og konsert-nerven til tape i studio, og fortsetter med tidlig 60-talls Ike Turner magi på «Rooster» og «Sugar coated love» som både Lazy Lester og en nokså ung Lou Ann Barton (med en enda yngre Stevie Ray Vaughan) har gjort. Artige låtvalg! Og der de snur opp med låter av «nyere» dato finner jeg Miss B & The Blue Cats bedre enn originalene. Dette gjelder Ana Popovics «Business as usual» og Tab Benoits «Darkness». Skulle vært spennende å høre hva dette bandet kunne lage på egen hånd!