Rett fra Horten kommer Knut og bandet med en dose Byrds, en dose Holy Modal Rounders og ikke minst en ettertrykkelig porsjon Gram Parsons i perioden han jobbet med Emmylou Harris. Ingen dårlig attest dette, det er referanser det står stor respekt av - SÆRLIG når såvel Roppestad som bandet lander fjellstøtte med en musikk og en identitet de gjør helt til sin egen. Når det er sagt så er det klart det er countryrock, eller americana som vi kaller det i disse post-Eagles tider. Og for all del Roppestad og Rambling Rodgers er langt unna akkurat den noe smørtunge verdenen. Samtlige sanger her er signert Roppestad, bortsett fra én der han har delt æren med med vokalist Lene Svaleng - og jo da, det ER her Emmylou referansene kommer fra. Personlig hadde jeg gjerne sett hun hadde fått mer plass, men det kommer sikkert, for med en slik vakker stemme er det vanskelig å unngå. Frem i lyset må også strengeekvilibrist Einar Viken som bidrar sterkt til å gjøre denne plata til en stor opplevelse. Med klare referanser til gitarister som Albert Lee og Jorma Kaukonen er det vanskelig å se det strengeinstrumentet han ikke ville kunne ha et forhold til. Tilbake til sangene du får er det musikk på et nivå som burde glede en hver med et forhold til americana, og spesielt de som sogner til det norske miljøet - som ser ut til å være i en forholdsmessig sunn fremgang. Fremfor alt er dette vakkert, vemodig og stilsikkert. Jeg kan ikke annet enn å anbefale at du maser på den lokale platebutikken til de tar den inn (i den grad de eksisterer fremdeles). Personlige favoritter ”Sweet Surrende” og ”May Our Foes Be With Us” - yup.