Reidar Larsen er en av Norges bluesnestorer, og at han ønsker bevege seg litt utenfor det som kan kalles sjangerblues er et godt tegn, og det som er bra på denne plata er veldig bra. Musikerne holder veldig høy standard, og særlig er jeg imponert av Arne Skage jr. som spiller et variert utvalg strengeinstrumenter på brorparten av de elleve sporene og imponerer spesielt på slidegitar. Trommer og perkusjon er ypperlig fordelt mellom Knut R. Hem og Larsens medprodusent Sverre Erik Henriksen. Det er også lysende gjesteopptredener fra Jan Tore Lauritsen på cajun/zydeco-trekkspill, Knut Reiersrud på gitar/munnspill og Kjell Inge «Jolly Jumper» Brovoll på munnspill. Særlig mot slutten av albumet synes jeg låtene sitter bra, med et litt nedstrippet sound og ettertenksomme tekster. Som tekstforfatter er Reidar Larsen delansvarlig for åpningslåten «Bakromsblues», skrevet sammen med Gunnar M. Roalkvam, som også har skrevet «Det e ikkje mi tid». «Bakromsblues» kobler smarte tekstlinjer og heftig New Orleans-piano á la Marcia Ball, og Larsen viser at han er den beste bluesplystreren siden Earl King bidro på Professor Longhairs «Big Chief Part 1». Fullt så vellykket er i mine ører ikke «Nattens konge» som med pålegg av blåsere og koring med damestemmer bare blir harry. Men det var kanskje meningen, teksten tatt i betraktning? En av de låtene som derimot funker er vitenskapsjournalisten og eks-Nøkken-musikeren Bjørn Vassnes’ «Den gode følelsen». I samarbeid med Larsen er dette blitt en kul Jimmy Cliff-aktig folk-reggae. Med de rette tekstene og de litt mer intime produksjonene stemmer alt. Den satiriske «Janne Jensen» om jogge-fenomenet, skrevet av Svein Tang Wa, har et feiende cajun-arrangement. «Den som jogger uten stopp, vil jogge frå seg sjøl». Hva skal Janne Jensen med sexy kropp? Hun har jo aldri tid likevel. Så avrundes albumet med Sveinung Dybvigs «Øve hau og hav» og den Walter Davis-baserte «Kom tebage, ikkje gå». Bedre blir det ikke. Men altså, et ujevnt album.