Ruf Records har her begått den kjønnspolitiske bragd å utgi et dobbeltalbum med kun kvinnelige munnspillere! I seg selv er dette et dokumentarisk viktig tiltak, samtidig som det innbyr en hver anmelder til å trekke problematiske konklusjoner i hytt og gevær. For la det være sagt med en gang: Bluesmunnspill er et instrument som påfallende få kvinnelige utøvere har traktert. Hvorfor? Og når man først samler 31 kvinnelige munnspillere på ett og samme album blir det dertil fristende å gjøre både kjønnsbaserte sammenligninger og generaliseringer. Finnes disse? Til førstnevnte spørsmål vil jeg si at problemstillingen er interessant, men at den foreliggende dobbeltalbumet ikke gjør oss noe klokere i så måte. Kanskje er det tilfeldigheter, instrumentets symbolske assosiasjoner, problemer med leppestiften eller hva vet jeg, som ligger bak? Nå kan vi i hvert fall konkludere med at det finnes et stadig økende antall kvinnelige bluesmunnspillere på høyt nivå, og det er viktig for både sjangermessig kontinuitet så vel som rekruttering. Hurra! Ved gjennomlytting kan jeg vel heller ikke si at det er noen rød tråd som binder sammen de ulike utøverne, annet enn at de fleste kuttene er straight blues og bluesrock med innslag av vokal (noen få instrumentalkutt). Dertil er det andre kriterier enn kjønn som skinner langt klarere igjennom når man leter etter forskjeller og likheter i de 31 ulike bidragene. Noen heller mer mot tradisjonell tonesentrert munnspilling i tradisjonen etter Little og Big Walter, noen spiller akustisk førkrigsmunnspill ala Sonny Terry, noen spiller innovativt og moderne munnspill med bruk av overblåsninger etc., mens atter andre igjen ligger midt imellom; akkurat som 99 % av alle bluesmunnspillere i dag - uavhengig av kjønn. Rent munnspillmessig er det litt varierende kvalitet på håndverket som vises fram (akkurat som på en hver annen munnspillantologi) og det er en del tvilsom tonalitet og harmonibruk ute og går (durters over mollters etc). Dette henger nok mye sammen med at mange av utøverne primært er vokalister og har munnspillet mer som et bi-instrument. Bidrag som skiller seg særlig  positivt ut er: Legendariske Big Mama Thornton (tone!), Lynnan Hyde og Jane Gillman (prewar-stylister), Teresa ”T-Bird” Lynne og Dorothy Jane ”Dj” Gosper (elegant teknikk), samt Beth Kohnen og Cheryl Arena (tone!). I tillegg er det tre utøvere på albumet som er i verdensklasse (uansett kjønn): Tradisjonalist Annie Raines og de progressive stjerneskuddene Beata Kossowska og Christelle Berthon. Sistnevnte har flere millioner visning på YouTube for flere av sine mangfoldige videoer, og viser i sannhet at munnspillets fantastiske framtid tilhører jentene like mye som gutta!