McPherson platedebuterer på Rounder, og kjennere av selskapet vil vite at det ikke skjer med hvem som helst. Mannen er fra Broken Arrow, en by like utenfor Tulsa i Oklahoma - der han hadde skaffet seg en karriere som film-, video- og installasjonskunstner. Og han er spesielt fornøyd med graden sin fra det åpenbart svært liberale universitetet i Tulsa i kortkunstner (helt sant). Så, da det ble snakk om en plate ville McPherson og bassist og musikalsk partner Jimmy Sutton lage den første postmoderne retroplata. Eller, om du vil – en samling hardtslående Rhythm’n’ blues, et kunstprosjekt forkledt som en R&B plate – hvori opptatt impulser fra folk som Terrence Trent d’Arby og The Clash. Og fungerer det? Åjada - som bare juling. Tittelsporet åpner moroa, og er intet annet enn sinnsykt catchy. Og har du hørt tittelen før, så stopper det der. Dette er skrevet av McPherson. Så får du, i hesblesende porsjoner, en samling moderne rockabilly, R&B og rock – intelligent skrevet, konstruert og spilt. Noen covere finnes, men neppe ting du har hørt i original. Han sliter litt med å holde nivået av og til. Åpningslåta alene burde gjøre ham rik, men det er ikke annet enn å forvente der du brenner av det beste du har med en gang. Totalinntrykket er uansett helt overlegent, og jeg kan ikke annet enn å håpe at du lar deg friste. Tør vi spå neste års festivalsensasjon? Eller kanskje vi i bluesklubbene skulle gå sammen om en turné - hva sier dere?