Feit rock med bluesgitaren og bluesfraseringen tungt i bånn. Anthony Gomes kunne utmerket ha slått hardt inn på listene i USA i en tid tidlig på 90-tallet da band som Guns’N Roses og Motley Crue regjerte. Han ville sammen med band som Tangier og White Lion ha vist verden at en tung bluesy gitar i bunnen av tung suggererende rock slett ikke er noen dum idé. Nå har det gått mange år siden denne formelen solgte mye plater, og også Walter Trout rullet tilbake fra en hardrock-formel som han gjorde i noen år, til mer basic bluesrock. Så i grunnen ganske modig av Anthony Gomes å gå for en så tungt rocka formel som han gjør på dette nye albumet. Men det fungerer ganske så bra. Jeg tror på Anthony Gomes’ hardtspillende bluesy rock. Låter som «Nowhere is home» og «Losing game» griper deg på en måte slik nostalgisk rock ikke ofte har for vane. På en måte har Gomes og vår egen Amund Maarud mye til felles. For bluesy for rocken. For rockete for bluesen. Andre vil si at de kombinerer det beste av to verdener. Anthony Gomes er ingen nykommer. Vokste opp i Toronto hvor han var fascinert av B.B. King, Hendrix, Buddy Guy og Clapton. Flyttet til Chicago midt på 90-tallet for å komme nærmere bluesen, og var en periode gitarist-sideman for Magic Slim & The Teardrops. Senere har han med sin egen musikk overbevist de som er ute etter gitarbasert bluesrock, ikke helt ulikt det Joe Bonamassa driver med selv om de ikke kan sammenlignes helt rent stilmessig. Men de faller begge for fristelsen til å bruke britiske 70-talls fraseringer og riff i låtskrivingen. Som du hører det komme frem her på låter som nevnte «Losing game» (Bad Company/ Free) og «Red handed blues» (sørstatsutgaven av Deep Purple). Dette er hva du får når du tar B.B. King og Muddy Waters i en shaker med Cream, Free, Jeff Beck Group etc. Ingen ny oppskrift, ingen hot oppskrift i disse dager, men Anthony Gomes er verdt pengene om bluesrock med like stort trykk på begge deler er ditt felt. Bluesrock-fans vil nok mene plata hadde fortjent høyere terningkast, men originaliteten er ikke der. Det er det utførelsen og nerven og gitarspillet som er. Et av de bedre bluesrock-album på lenge er det uansett!