Irlands fremste bluesartist siden Rory Gallaghers dager har gjort inntrykk på mange gjennom sine lange turnéer der Norge alltid har vært fast på reiseruten. Gráinne Duffy har presentert seg som en Bonnie Raitt-inspirert og sjelfull blues/rock-artist og bandleder med masse ekte vare i bånn. Og med den samme singer/songwriter-kvaliteten i sangene sine som Bonnie, samt måten å frasere på med sangstemmen på. Mange har prøvd å «kopiere» California-juvelen uten å komme henne opp til anklene, men Gráinne har kommet gjennom både inngangspartiet og opp trappa til Bonnies «living room». Det beste med Gráinne er at selv om hun ligner Bonnie Raitt på mange måter, med en litt tyngre edge i rocken, så føles det ikke som hun prøver å være noe annet enn seg selv. En velsignet ekte bluessjel og gitar/band-utøver fra Irland som synger om hvordan livet dytter deg omkring. Live-albumet Gráinne Duffy og bandet hennes nå slipper er deilig ujålete og rett-på-sak, gjort for et år siden i Tyskland. Alle låtene er Gráinnes egne, hvilket beviser hvor mye hun legger i dette av seg selv, og at hun ikke vil benytte seg av billige triks, som det jo kan være å låne fjær av andre. Men en coverlåt gjør hun. «I’d rather go blind» som er en lidenskapelig Etta James-klassiker som mange har gjort før henne. Hun klarer å legge de sterke følelsene i sangen, og setter sin signatur på låta med sin originale gitarsolo på slutten. Gráinne Duffy er «the real deal» for blues og bluesrock-frelste, og det er like naturlig, ekte og sjelfullt hver gang man hører henne opptre. Dette live-albumet tror jeg ikke representerer hennes potensiale, men mer er et stykke godt håndverk som dokumenterer hvem hun og musikken og gitarspillet hennes er uansett hvor hun opptrer. Takk for at det finnes et naturtalent som henne i Irland, et land med tradisjoner i blues som trenger et naturtalent som henne. Kjøp dette livealbumet så skjønner du hva jeg mener!