Mye kan sies om Jimbo Mathus, men fargerike bandnavn har han alltid holdt seg med. Fra nittitallets ”SquirrelNut Zippers” til det påfølgende støybandet ”Johnny Vomit & The Dry Heaves”, folkemusikkprosjektet hans sammen med Alvin Youngblood Hart og Luther Dickinson i ”South Memphis String Band” og fjorårets ”..And The Tri State Coalition”. Uvisst av hvilken grunn dukker han her opp uten et bandkonsept å skjule seg bak, selv om dette stort sett er det materialet han opptrådte med på fjorårets musikkfestivaler i Mississippi. Og da som nå er det sørstatsrocken som er fokuset for oppmerksomheten. Og Mathus benytter anledningen til å lage et konsept-album, kanskje det mest utskjelte av alle musikalske påfunn. Ta det uansett med ro. Historien er tynn nok, og lite påtrengende nok til å med letthet kunne ignoreres. Fortellingene om den mytiske ”Blue Healer” som griper inn i livet til den slitne rockeren og gir ham hvile og tilgivelse illustreres med rått tilhugget folk, pompøse ballader (radiomat i USA), gospel, AOR rock i Leon Russell-gata og ikke minst den lurverocken vi etter hvert har vennet oss til fra Mathus når han dukker opp som seg selv. Med god hjelp av bandet, som innehar samme grad av dødsforakt, ender Mathus denne gangen med å lyde som en deltautgave av de mer schizofrene øyeblikkene til Neil Young, slett ikke ueffent med andre ord. Dette gjør denne runden til et av Mathus mest tilgjengelige øyeblikk, og et fint sted å starte for deg som er nysgjerrig på en ubestridelig fasinerende musiker. Bli likevel ikke for selvsikker. På neste plate er vi helt sikkert et helt annet sted.