For en stemme denne dama fra Os utenfor Bergen har! En stemme som overbeviste alle på debutalbumet Inertia. Nå er hun tilbake med en ladning sanger som uttrykker stor overbevisning i et kryssningspunkt mellom soul, rock, country, gospel og «latenight» kvinnelig jazzvokal. Jeg sitter og anmelder denne plata samtidig som nyheten om Nora Brockstedts død møter oss, og tenker at her er ei dame som har noe av den grenseløse lekenheten som Nora alltid besatte. Det morsomme er at jeg ikke fikk godfot da jeg hørte nye Tambourine første gang. Jeg tenkte at her har dama som vant Spellemannsprisen i klassen for blues (som neppe beskriver Gina som artist godt nok, men et sted må man jo poste brevet) mistet det. Men så er det jo ofte sånn at de beste platene holder seg litt diskre i bakgrunnen til man får opp noen av dørene inn til musikken og formidlingen. Sånn er det også her. Ta en gammel sviske som «Que sera sera» som Gina gjør her i en versjon som om det var «Amazing grace» i Trine Reins imponerende Stjernekamp-utgave. Tatt helt ned i tempo og tilført en følelsesladet og mektig gospel/soul-følelse som nok imponerer selv Doris Day oppe der et sted. Dama som hadde monsterhiten i en av Hitchcocks filmer på 50-tallet. Det morsomme er at den norske oversettelsen var det nevnte Nora Brockstedt som gjorde! Albumet er spilt inn i Hordaland studio med ORBO (Ole Reinert Berg-Olsen) som musiker og produsent sammen med en dreven vestlandsliga. Morsomt at Gina og ORBO begge har stått for de mest overraskende utdelingene av Spellemannsprisen innen blues, og begge deler en herlig gi-blaffen-holdning til dette med sjangere. En god sang er en god sang, hvilken bag man åpner og henter den fra er sekundært. Slik musikk alltid burde betraktes. Sånn sett er nok bluespublikummet, slik jeg kjenner det, en riktig havn for Gina Aspenes. «Du har god smak» skrev Rita Eriksen som en hilsen til meg en gang da søskenduoen Eriksen stilte opp i et intervju i sin pure ungdom. Dette er en hilsen jeg må viderebringe til Gina, for hun er svært flink til å plukke frem sanger av andre artister som hun gjør til sine egne. Åpningen av albumet med Ry Cooders «Drive like I never been hurt» er sånn sett en verdig bekreftelse på hennes sjel og hvor lista ligger. Andre sanger Gina har trukket frem er countryrock-stjernen Tift Merritts «I am your tambourine» som hun har fått til å funke for meg. Noe Tift aldri helt klarte. Grunnen ligger i stemmen til Gina. Hun har den 60-talls Tina Turner-kraften som Tift mangler. Å gjøre låter av sterke singer/songwriters som Cody Chesnutt («Under the spell of the handout») og Dylan («Beyond here lies nothing») er sterke bevis på hva denne dama er inspirert av. Sterke, kritiske og rastløse tekster der særlig Chesnutts B-side (trolig for sterk kost for kommersielle amerikanske plateutgivelser) formidles med intensitet og en sjel. Eneste coverlåt-valg som er mer på det jevne for meg er Prince-låta «The one U wanna C». Jeg foretrekker nok alle de tre originallåtene som produsent Ole Reinert Berg-Olsen har skrevet for an denne, og Gina har selv vært med på å skrive en av dem. Når Gina avslutter albumet med en sjelsettende folk-inspirert soulballade er følelsen definitivt den at Gina Aspenes har blitt den artisten vi håpet på, vi som fikk ståpels av stemmen hennes på debuten. Hennes versjon overgår originalen til The Lone Bellow for meg, og er en sterk og følelsesladet avslutning på et album jeg har endt opp med å elske. Gina har en sjel som er større en stemmen, og når vi nå vet hvor stor stemmen hennes er så kan man bare begynne å tenke. Det som kommer innenfra et hjerte, som det hun presenterer her på sitt andre album Tambourine, er helt spesielt. Dette er kraften vi vil trenge gjennom vintermørket!