Sorry Tommy. Du vil så mye i en frodig blues/r&b/rock-groove der ekkoet til artister som Southside Johnny og Delbert McClinton er sterkere enn på tidligere album, men jeg mister deg nesten helt på dette albumet. Ja, det sparker ok i gang med «Common ground» og «Shine a light» i et svulstig og moderne bluesformat, der særlig sistnevnte sparker i en nerve jeg elsker med dagens fremste bluesbaserte artister som JJ Grey & Mofro og Gary Clark Jr. Men deretter faller bunnen ut av dette albumet for meg. Det har mye av den r&b-baserte rockefoten til Southside Johnny, bandet og produksjonen er fantastisk, men låtene holder ikke. Nerven er plastic. Og den er absolutt ikke fantastic. Albumet, velspilt som det er med en frontfigur som de siste årene har vært ansett som en av USAs største entertainere innen blues og roots-basert rock, er såpass uinteressant fra låt 3 til låt 10 at du risikerer opptil flere møteulykker, overtredelser på rødt lys og annet ukonsentrert akrobatikk, om du tar den med deg i bilspilleren. Men, og det er ganske spesielt, helt på slutten våkner Tommy Castro og hans Painkillers til med albumets uventede beholdning. Hysterisk engasjerende «All about the cash» og den tunge blueslåta «Bad luck» (sistnevnte en B.B. King cover) er purt gull i en binge med middelmådighet. Kontrasten er så stor: Hadde du samlet albumets to åpningslåter og de nevnte to avslutningslåter på en EP hadde det vært terningkast 5 – minst – mens resten hadde vært terningkast 2. Tommy Castro kaster bort sitt fremragende talent med andre ord!