I en kort periode i 1967 var Bluesbreakers og Fleetwood Mac samme band. Det varte bare i noen måneder, og er såvidt vites før denne plata ikke dokumentert i det hele tatt. Mayall spiller altså her med Peter Green på gitar, John McVie på bass og Mick Fleetwood på trommer. Opptaket stammer fra en hollandsk fan som smuglet inn en båndopptaker på konsertene de gjorde. Da Mayall etter nesten femti år fikk høre opptakene ble det igangsatt et arbeid for å gjøre dem mulige å høre for flere, og her er resultatet. Lytteopplevelsen er fremdeles ikke utsøkt, men overskygges klart av den historiske interessen dette har. De tretten låtene er klart preget av datidens forkjærlighet for improvisasjoner og lange gitarløp - nesten i jazzgata, og fra tid til annen blir det kanskje i lengste laget for et moderne øre. Ni minutter ”Stormy Monday” eller sju minutter ”Hi Heel Sneakers” er og blir drøyt. Fans bør merke seg for øvrig at Mayall denne kvelden overlater gitarjobben helt og holdent til Peter Green, selv holder han seg til munnspil, orgel og vokal. Green er ingen dårlig erstatter, noe han skal komme til å bevise i årene som følger, og Fleetwood og McVie er et stødig komp for det hele. Så, holder du ut med en relativt subbete lyd, er det som spilles definitivt av interesse for en fan av britisk sekstitallsblues.