Kai Strauss hører hjemme i divisjonen med sine samtidige Duke Robillard, Alex Schultz, Rusty Zinn og Sean Costello, skriver Blues In Britain. Tyskeren er utvilsomt noe av det bedre som har kommet ut av bluesen i sentral-Europa, men jeg hører ikke den r&b-kvaliteten andre hører i hans veldig rett-på-sak og veldig Chicago-inspirerte blues. For meg er Kai Strauss et europeisk svar på Buddy Guy. Hvertfall om du dømmer etter åpningslåten «A fool way too long». Munnspillet som durer som et tog på skinner ved siden av Kai Strauss lekent plukkende bluesgitar og den maskuline jabbete vokalen, er som å høre Buddy Guy. På en bra måte! Kai Strauss ingen nyskapende eller utenomjordisk Chicago-blues artist. Der Knut Reiersrud «utfordret» Buddy Guy på scenen på Notodden for noen år siden tror jeg nok Kai ville nøyd seg med mer forsiktig sidemann-komp slik Scott Holt (som rasende måtte gi fra seg gitaren sin til Buddy Guy når Knut overtok Buddys personlige signaturmodell den gangen på Notodden) turnerte med Buddy i mange år. Jeg liker følelsen i musikken og nerven i gitarspillet til Kai Strauss, at han ydmykt nok og sikkert riktig nok kaller sitt andre album «I Go By Feel», men det trivelige og ekte i en Buddy Guy-inspirert bluesverden tipper aldri over i noen følelse av magi eller åpenbart særpreg og klasse-artisteri. Der begrenser det seg, føler jeg, selv om mye er over gjennomsnittet i Kai Strauss bluesverden. Han fikk Blues In Germany’s pris for Årets Album da han ga ut debuten «Electric Blues» for knappe 2 år siden. På dette albumet har han fått med seg Chicago-blues artisten Mike Wheeler, Buddy Guy-alibiet som ble innlemmet i Chicago Blues Hall of Fame for to år siden. En kredibel gitarist som gir ut plater på legendariske Delmark selv, og som legger på sine signaturer på tre av albumets låter. Deriblant en herlig instrumental som heter «Back and forth». Der dukker også den glimrende bluesy saksofonisten Sax Gordon opp. Han er også medskyldig på Fenton Robinsons «Gotta wake up». Er albumet å anbefale? Skal du kjøpe det? Ja, om du er ihuga bluesfan og kjøper mye blues så skal du sjekke ut denne karen. Ikke helt top-notch for meg, men overbevisende følelse i låtvalg og fremføring gjør dette til en plate jeg helt sikkert kommer til å spille igjen. Tidligere Luther Allison-trommeslager Tommie Harris er inne og synger på to av førstnevntes signaturer, «Luther’s blues» og «Soul fixin’ man», og Tony Vega legger på slide og elektrisk bluesgitar på flere av låtene. Følelsen her er god, definitivt blues gjort med de rette hensikter og den ekte lidenskapen. Det er ikke en bedre gitarist eller attityde jeg etterlyser. Bare sterkere sanger og mer egen identitet. Det mangler lite på en stor artist i Kai Strauss.