Leslie West er en diger gitarist. På alle måter. En av rockens, og særlig den bluesfødte 70-tallsrockens, store gitarister og musikere. Først med bandet Mountain (albumet Nantucket Sleighride bør finnes i enhver platesamling) rundt 1970, så med en solokarriere som nå har kommet frem til album nr 16. Og lykkeligvis et av hans aller beste! I rockehistorien er det mange Leslie West-historier. Ikke en av de kjappeste, men en av de med størst resonans der det store og volumiøse og aggressive rockesoundet får en nesten klassisk storhet over seg. Leslie West har vært en av de viktige pådriverne for et klassisk rockesound, han jammet med Jimi Hendrix og var direkte en større påvirkning for soundet til rockeklassikere som Deep Purples «In Rock», Jethro Tulls «Aqualong» og The Whos «Who’s Next». På dette albumet har han vært mer inspirert til å finne frem til nye sider av seg selv enn på lenge. Åpningen av albumet kommer med et riff spilt på fet synth. Så kommer Leslies akustiske gitarer stemningsfullt opp på siden, og i andre vers slippes den Mountain-klassiske elektriske gitaren hans løs. Stor rock. Som det fjellet Mountain var! På et annet spor ville han hylle soullegenden Ben E. King som bodde i hans nabolag og gikk bort nå i år. Han har alltid likt tematikken i teksten på hans klassiker «Stand by me», og har spilt den inn helt nede akustisk med den lyse stemmen til 16 år gamle Ariela Pizza målt opp mot hans egen ruftsete uttrykk. Nesten som ulven og Rødhette i en soulduett. Ikke alle vil like denne, men jeg synes det er originalt og pirrende gjort. «Give me one reason» er Mountain-blues tolkningen av Tracy Chapmans hit «Give me just one reason» der Leslie får leke fritt med gitaren på toppen. Herlig! «Here for the party» er heavy rock for alle pengene, men der jeg slenger igjen døra til de fleste andre i dette faget så sitter denne. Og hans hyllest til AC/DC med «Empty promises/ Nothing sacred»! WoW! Noen låter er omarrangert så du nesten ikke kjenner dem igjen. «You are my sunshine» er en låt jeg ikke trodde det var mulig å få noe annet ut av, men ved å ta den ned i moll og få Peter Frampton med seg som gitar-lekekamerat så får låten en helt annen størrelse for meg. Forandringen er kolossal, og i motsetning til den gamle klassikeren kan jeg si at denne elsker jeg. Dens budskap bare forsterkes og intensiveres! Andre låter som gjøres coverversjoner av er Curtis Mayfields sjelfulle «People get ready», gjort med ydmyk følelse og store gitarlinjer ganske nære originalen, og Freddie King-klassikeren «I’m goin’ down» (som jo også Clapton gjorde) som også gjøres i en fet versjon nokså nære originalen. På sistnevnte er det Jeff Becks keyboardist Max Middleton, Bonnie Bramlett på vokal (fra Delaney & Bonnie som turnerte med Clapton i 1971) og Queen-gitarist Brian May som utfolder seg. Et opptak som ble gjort for over 10 år siden! Nevnes må også versjonen av Beatles-låta «Eleanor Rigby», som i likhet med «You are my sunshine» tas en helt ny vei. Her i en instrumentalversjon der Leslies gitar og bassist Rev Jones virkelig leker med hverandre. Visstnok et one-take! Og helt avslutningsvis et kjeller-båndopptak med Willie Dixons klassiske «Spoonful» der Leslie fyller skoa til Clapton (og vel så det) med Jack Bruce på bass/sang og The Good Rats-trommeslager Joe Franco. Lyden er ikke all verden, men nerven er ikke til å ta feil av, og for Leslie West var det viktig å ta farvel med en av de musikerne han har hatt et tettest forhold til på denne måten. Og jeg nekter å ta farvel. Dette soloalbum nr 16 fra legenden Leslie West er et av hans aller beste øyeblikk. Breddfullt av inspirasjon og nye sider av seg selv er dette et album du må ha om du liker elektriske gitarer!