Det er mye å si om det tyske plateselskapet Bear Family, ikke alt sammen like egnet i dannet selskap. Prispolitikken er en ting, hvor mye av inntektene som havner hos opphavsmennenes arvinger og bo en helt annen. På den annen side gjør dette ikke selskapet et hår bedre eller verre enn andre selskap som har spesialisert seg på å ivareta musikkhistorien, samtidig som de tjener litt penger - forhåpentligvis. For det kan neppe være tvil om at hadde ikke Bear Family produsert denne serien var det neppe andre som hadde tatt tak i dette stoffet. Det handler altså om fire doble CDer - 202 låter, der det eldste stoffet er spilt inn i 1923 og det ferskeste bidraget er fra 2014 - et spenn på nitti år hvis vi er litt fleksible. Temaet er gjennomgående, slik det forhåpentligvis allerede har fremgått, akustisk blues. Overveiende soloinnspillinger av det utrolige spennet av begavede gitarister som i større eller mindre grad har kommet il å sette sitt merke i blueshistorien. Noen av de mest strålende er glemt i dag, mens andre er blitt ikonisert - ofte som rene tilfeldigheter og i en samling som denne demonstreres det med all mulig tydelighet - verden er urettferdig, og få bransjer er mindre rettferdige enn platebransjen. Sylvester Weaver får åpne det hele med sin ”Guitar Blues”. Den regnes som den første akustiske innspillingen, og med den gikk det et lys opp for en platebransje i støpeskjeen som mer enn gjerne tjente penger på å selge afrikanernes musikk tilbake til dem. Her slapp de å betale for et helt band. En mann skulle ha hyre, og de fikk plater til å fylle jukeboksene sine - royalties var et ukjent begrep for begge parter. Musikeren fikk en engangssum, tjue eller tjuefem dollar pr. låt, og det var det. Og selvsagt litt status og en lettere vei til flere spillejobber. Unntak fantes, men de var ikke mange - stort sett var livet som bluesgitarist et liv fra hånd til munn. Det forhindret ikke at blues slik den ble spilt på landsbygda og i deltaet har frembrakt hva jeg uten å nøle kaller stor kunst - prestasjoner på et nivå der du lar deg forundre av at disse musikerne ikke i større grad ble dyrket i sin samtid. Bear Family har ordnet serien sin kronologisk - heldigvis, og selv om det skjærer meg LITT i hjertet er det bare å bøye seg i støvet. For her er de alle sammen. Jeg skulle gjerne ha listet dem opp alle sammen, men hør bare: Lonnie Johnson, Blind Lemon Jefferson, Barbecue Bob, Furry Lewis, Blind Willie Johnson, Mississippi John Hurt, Scrapper, Blackwell, Tommy Johnson, Ishman Bracey, Charlie Patton, Blind Blake og Henry Townsend. Og dette er bare et utvalg fra den første plata. Muddy mangler i starten. Bear Family fikk åpenbart ikke låne de eldste Lomaxopptakene, etter det spiller han på en gitar med strøm - og det utelukker ham i dette selskapet. De gjør det godt igjen i 1963 på denne tidsreisen, der dukker han opp med ”Feel Like Going Home”. Og det fortsetter med Sister Rosetta Tharpe, Memphis Minnie, Bukka White, Lead Belly, Tampa Red og Kokomo Arnold - igjen et utvalg, og vi er ennå ikke i 1940. Selv Robert Johnson er representert - selvsagt med Crossroad Blues. Og Bear Family gir seg ikke der. Hvert volum er forsynt med en drøyt hundre siders bok med en avsindig dokumentasjon av hver eneste musiker og innspilling, detaljer om karriere og livsløp til folk du garantert aldri har hørt om. Det blir nesten så jeg skvetter når jeg ser at de ikke har stort å fortelle om Henry Spaulding. Hvem, sa du? Han ga ut ”Cairo Blues” i 1929 der han viste at han var en strålende gitarist, det ble den eneste innspillingen hans. Siden forsvant han i dragsuget i depresjonen og døde på slutten av trettitallet. Slik blir disse samlingene like mye et oppslagsverk som rene plater, der biografiene lar deg bli kjent med menneskene langt der bak i historien og det livet de levde. Samlet blir disse platene også en musikkhistorisk dokumentasjon over utviklingen. Fra de tidligste innspillingene der musikerne tok med seg teknikken fra juke-jointene og gatehjørnene inn i studio, der anslaget nødvendigvis måtte smelle litt for å overdøve bråket i lokalet. Til den etterhvert transformeres i tilpasningen til forsterkerutstyr og en PA på scenen. Da er vi på volum fire som stort sett tar for seg 1980- og 90-tallet. Det er også den minst interessante delen, etter mitt syn. Om enn det aldri blir likegyldig. Morsomt er det også å komme tilbake til flere av musikerne på de første platene når vi kommer til seksti og syttitallet, da er de blitt eldre menn - flere av dem ”gjenoppdaget” og gjenfunnet av unge, hvite bluesentusiaster. Og stort sett låter det helt greit. Noen av de eldste innspillingene har levd et hardt liv, men ønsket om å inkludere dem har tydeligvis overskygget kvaler over riper og sus - og det er også greit. La meg stoppe opp et øyeblikk ved The Larks. I 1951 gjør de en barbershop harmonisert utgave av ”Eyesight To The Blind”, med blueskomp - og en av utallige store stunder underveis. Skulle du gjerne hatt originalene sier du? Jeg også, men da håper jeg du har svært god tid og svært mye penger - i den grad de kan spores opp i det hele tatt. Nevnte jeg at samlingene er gitt en delikat og påkostet innpakning? Et lekkert utvalg av bilder er tatt med - og gjør festen enda litt mer strålende. Nå skal det sies at Bear Family selger disse samlingene enkeltstående, én stor boks ble ganske sikkert vurdert som lite salgbar - og det var nok smart av dem. Da kan du droppe de epokene du ikke er interessert i. Selv om mitt råd er å ønske deg i gave de du ikke har råd til. For min del er dette plater jeg kommer til å bruke lang tid på, hente frem og bli ordentlig kjent med musikere som er nye bekjentskaper. Og jeg ser allerede at dette blir et fremtidig referanseverk, der du kan merke deg dem du vil lete opp mer stoff med og om. Uvurderlig, det finnes ikke andre uttrykk som passer.