Da Arthur Rosenbaum hadde sporet opp Scrapper Blackwell i Indianapolis i 1958 tok det ham tre år å overtale den sky og innadvendte musikeren om å ta turen til studio til det som skulle bli Blackwell’s første innspillinger siden samarbeidspartneren Leroy Carr døde i 1935 - med noen få unntak der Blackwell forsøkte seg med pianisten Dorothy Rice. Blackwell hadde tilbrakt de drøyt tjue årene imellom som asfaltarbeider og pliktoppfyllende ektemann. I glansdagene mellom 1928 og 1935 gjorde de mer enn 80 innspillinger, og ble stjerner på nasjonalt nivå. Platene deres solgte bra, og publikum flokket seg til konsertene deres. I 1961 er Blackwell 58, og en langt mer avdempet musiker. Rosenbaum beklager seg over at stemmen hans ikke er like selvsikker som i trettiårene, i dag ville vi kanskje hyllet den for å være stemmen til en moden musiker. For de ti låtene som finnes her er i hovedsak nye innspillinger av gamle glansnumre, der alder og erfaring faktisk gjør denne plata til nær sagt et ”må ha” for en hver blueselsker, dersom du har flaks og kommer over den. Ingen fiksfakserier, her er Blackwell og gitaren hans - piano på én låt. Han viser frem at han fremdeles er en briljant tolker av bluesen slik den ble spilt i sørstatene, og kanskje har han lagt asfalt i tjue år, men teknikken er det lite å pirke på. I ”A-blues” og ”E-blues” leker han seg med noen av favorittløpene sine på et vis som avdekker at her har han full kontroll. Personlige favoritter er den avsluttende ”Penal Farm Blues” - akkurat så bitende som man skulle tro, og den rørende ”Little Girl Blues”. Plater som dette gjør deg til et rikere menneske.