Her er det bare å slippe alle hemninger og la seg inspirere og underholde av en svært spennende og groovy trio som har tatt vibben fra den feite rytmeseksjonen til Jimi Hendrix Experience, gitarspillet til en ung og heftig Duane Allman, rocketyngden til sørstatene fra Allman Brothers Band til Lynyrd Skynyrd og The Arc Angels, og artisteriet til Lenny Kravitz. Det høres for heftig ut til å være sant, men etter å ha hørt dette albumet, deres debut for Provogue etter at kompisen Joe Bonamassa hadde snakket dem inn til sitt eget plateselskap, så kjenner du nerven og vibben i alt dette. En svett dose levende bluesrock! Du kan lese et intervju om bandet på side 32 i magasinet, så vi bare peker på den intense grooven i låtrekken «Two timin’ woman», «Can’t say her name» og «I lied». Du finner ikke bedre bluesrock enn dette i 2016! Og dette sammen med deres Lynyrd Skynyrd-rockete «Stranger blues» (tenk «T for Texas»), den heftig J Geils Band-rockete «Please» (rundt Geils Band-skiva «Bloodshot»), Beatles-inspirasjonen som kommer frem på «I’ll always be around», den nesten Led Zeppelin-rockete «Becky’s last occupation», og ikke minst den åpenbare Lenny Kravitz-nerven på «I’d rather die in vain» (rundt hans tidlige Mama Said-periode). Her er det bare to ting som gjelder. At du skaffer deg plata, og at du har nok fete høyttalere til å spille dette riktig av. For dette må spilles sinnssykt høyt. Innspilt i Allman Brothers Band gamle studio The Big House i Macon, og med Duane Allmans genierklærte gitar i hendene på guitarist og frontfigur JD Simo, er det noe magisk som har smittet over på dette til nå ukjente bandet. En groove-maskin av en annen verden. Med fargene og mønstrene og skjortene fra 1969, grooven fra tidlig 70-tall, og lyden av et 2016 som en Lenny Kravitz som går helt over i bluesrockens hjørne. Jeg er sikker på at her krøllet tapeten fra 1972 seg på veggene i Allmans legendariske arnested i Macon!