Dette er et lag tungvektere fra blues- og rock-miljøene i Texas og Los Angeles som har laget den feteste karamellen i krysningspunktet mellom tung elektrisk blues, sørstatsrock og Rolling Stones/Motley Crue-fyrig stadionrock. I front en monster-gitarist som siden å ha sett Stevie Ray Vaughan og B.B. King opptre i sine yngre år har vært dedikert til gitarspillet og hva han vil ha ut av det. Han har jobbet seg opp gjennom å ha spilt med soulsanger Johnnie Taylor og bluesartisten Lucky Peterson i noen år i tillegg til å ha samarbeidet med ex-Jimi Hendrix trommis Buddy Miles. Louisiana-fødte Lance Lopez har hatt sin base i Texas etter noen år i Florida. Nå snart 40 år gammel er han den viktigste musikeren i denne festkaramellen av en sørstatsdrevet blues/rock/soul-opplevelse. Selv om det må nevnes at trommeslageren Kenny Aronoff er en av de største trommeslagere i rockehistorien og har et større navn i dag. Selv om Lance Lopez er en herlig og bluesy rockegitarist med masse følelse, og en sanger som sikkert har lært mye av Johnnie Taylor når du hører hvordan han fraserer herlig på velkjente «Ain’t no love (In the heart of the city)» (Bobby «Blue» Blands klassiker), så er ikke all verdens smør og sukker, all verdens karameller og knekk, noen garanti for at du sitter igjen med en opplevelse og en lang ettersmak. For om det låter aldri så tøft, soundet, gitarspillet og vokalprestasjonen er riktig, så klarar Supersonic Blues Machine aldri å imponere meg. Eller bevege meg. Produsent og tredjemann i Supersonic Blues Machine, Fabrizio Grossi, har tatt med seg den store handlekurven og hentet inn gjesteartister fra øverste hylle for alle som liker bluesrock. Det ser fett ut på plakaten med navn som Billy Gibbons fra ZZ Top, Warren Haynes fra ex- Allman Brothers Band, Chris Duarte, Eric Gales, Walter Trout og selveste Robben Ford. Du får lyst til å sjekke det ut, ikke sant? «West of Flushing, South of Frisco» har en kanonbra og svulstig følelse om du liker tanken på at sørstatsrock blandet med heftig bluesrock og sjelfull hes vokal med trøkk i. Du hører ekkoet av den svulstige og sjelfulle utgaven av bluesrocken i Allman Brothers Band og mer rett på sak rock a la Gov’t Mule. Du hører den litt jammete utgaven av tidlig Joe Bonamassa, og den bluesfargede utgaven av ren stadion-rock fra band som Motley Crue og Guns N’ Roses. Ja, når de gjør Billy Gibbons’ egen uutgitte «Running whiskey» (med Gibbons himself på gitar), så låter det som god gammel ZZ Top også. Alt vel og bra med ingrediensene og utførelsen og attityden her, altså. Så hvorfor treffer ikke debutalbumet til Supersonic Blues Machine meg? Fordi de mangler originalitet og nerve. De trykker ikke på noen nye knapper eller tilfører noe eget. Det er litt som med The Black Crowes på en litt dårlig dag, bare hør «Remedy», der Warren Haynes gjester. Rocka blueskarer som Eric Sardinas er litt i samme kategorien. Det jobbes hardt, de har levd det riktige livet og har det viktigste under huden, men de mangler det viktigste. Troverdighet, nerve og låter som står i stil til det de prøver på. Om metal-fans skal digge en bluesrock-plate i år blir det denne, men jeg går heller til en annen scene!