Den italienske gitaristen Fabrizio ‘Breezy’ Rodio startet sin karriere i New York, men fant snart ut at det nok var til Chicago han burde dra for å finne et ordentlig levende bluesmiljø. Han begynte å jobbe med Guy King, senere fikk han plass i bandet til Linsey ‘The Hochie Man’ Alexander, og det var som andrepilot i dette bandet undertegnede første gang støtte på ham. Det kan være en hard og brutal skole å komme utenifra og jobbe seg inn i bandet til en gammel Chicago-gubbe, men Rodio klarte brasene og har styrket sin stilling hos Linsey Alexander, samtidig som han har skjøttet sin solo-karriere. ‘So Close To It’ følger opp 2011-utgivelsen som hadde veteraner som Lurrie Bell og Bob Stroger på gjestelista. (Da har jeg hoppet over et par utgivelser innenfor en annen av Rodio’s favoritt-genre, reggae). Gjestelista består av av folk som Lurrie Bell, Billy Branch og Carl Weathersby, mens man fra bandet kan nevne f.eks. ’Ariyo’ Sumito Ariyoshi på piano og Chris Foreman på orgel. Det starter greit med en god versjon av SB Williamson-låta ‘When My Heart Beat Like a Hammer’. ‘Walking With My Baby (She’s So Fine)’, med Billy Branch på munnspill og vokal er også en flott låt. Ellers må man vel innrømme at mye av stoffet her er godt spilt, men forholdsvis lite nyskapende. På grensen til det kjedelige, til-og-med, selv om Breezy spiller nydelig gitar. En gitar som får meg til å tenke på BB King og Albert King innimellom. Og det hjelper ikke nevneverdig at Rodio’s vokal er på temmelig haltende engelsk, spesielt på de roligere, balladeaktige låtene. Det gjør noe med troverdigheten når Chicago-bluesen blir såpass gebrokken. Alt-i-alt tenker jeg at Breezy Rodio gjør en mye bedre jobb som sidemann for Linsey Alexander, og at solo-skivene hans er utgivelser kun for blod-fans av bluesen fra The Windy City. De som må ha alt som spilles inn i byen. Andre gjør nok lurere i å spare grunkene til viktigere utgivelser.