Det kunne aldri bli en vanlig ”Greatest Hits” fra en utsøkt musiker som Luther Dickinson. Han dediserer dette dykket tilbake til sanger som betyr mye for ham til forbildene sine: Bestemoren (som lærte ham å lese noter), faren (Jim) som lærte ham livet som musiker - og hvordan skrive sanger, Mavis Staples som han har kjent i tyve år og Otha Turner som lot de unge gutta henge på porchen, der de spilte gitar og prøvde å få ham til å synge med dem. Dickinson tar for seg sanger fra hele karrieren sin og gjør nye utgaver. Der sangene heller enn å bli replikaer på mange måter blir gjenfødt og utvikler seg. De blir strippet helt rene før de bygges varsomt opp igjen av Luther og de han har invitert med på leken. Underveis møter du Jason Isbell, Alvin Youngblood Hart, Jimbo Mathus, J.J. Grey og Sharde Thomas. Amy LaVere er den faste bassisten hans og med her også. ”Ain’t No Grave” skrev han like etter farens bortgang som en rystende personlig sang i sorgen. Naturligvis var det den sangen Mavis Staples ville gjøre - for henne en hyllest til Pops som en sang han godt kunne ha lært familien i den formative fasen for Staple Singers på 1960-tallet. Resultatet er utenomjordisk nydelig og alene en grunn til å skaffe seg denne plata. Sharde Thomas dukker opp underveis med sin blues-fife, trommer spiller hun også foruten å levere vokal på forskjellige nivået. Luther har kjent henne siden hun var ni og allerede da utmerket hun seg hjemme på trammen til bestefar Otha. Selv omtaler Luther plata som sin egen hyllest til den amerikanske sangboka - og de notatbøkene han alltid drar på, der tanker, tekstlinjer og tegninger har sin plass. Notatbøkene var det faren som insisterte på, og glade skal vi være for det i dag. Det har ingen hensikt å trekke frem enkeltlåter, sier jeg som akkurat har gjort det, men la meg følge opp med å motsi meg selv en gang til. For tonen blir satt allerede i starten der Luther og Sharde gjør en fantastisk versjon av ”Hurry Up Sunrise” i en utgave som er et forvarsel av det du får. Et personlig høydepunkt til er tokningen av ”Mean Ol’ Wind Died Down” som blir en estetisk fryd å forholde seg til. Luther ender med å fortelle oss historien om livet på bondelandet i Mississippi, og du ender med å skjønne litt mer hvorfor dette området har en slik utrolig tiltrekningskraft. En intelligent musiker gjør opp status på vakkert vis. Og når vi ser at dette er gitt navnet ”A Folksinger’s Songbook Volume 1 & 2”, da er det jo lov å håpe på mer.