Hun påstår at hun er oppvokst i en turnébuss, Tasha Taylor, yngste datter av ‘The Philosopher of Soul’, Stax-legenden Johnnie Taylor. ‘Jeg hadde nok ikke så mye til felles med jevnaldrende’, sier hun; ‘det var på veien jeg vokste opp. Jeg lærte alt jeg kan ved å se min far opptre.’ Nå står Tasha Taylor solid på egne bein, men som sin far, så er det soul, blues og R&B som gjelder. ‘Honey For My Biscuit’ er hennes tredje utgivelse, og hun mener selv hun har en oppgave å fylle: I’m carrying on the next generation of rhythm, blues and soul.’ Hun kunne godt ha lagt til funk også, tenker jeg når jeg hører i gjennom skiva for aller første gang. Og selv om jeg iler til og legger til at denne musikken ikke akkurat er mitt spesialfelt, så har frøken Taylor forklaring på dette også: ‘I’m building a bridge between one generation and another.’ Med ett føler en stakkar seg litt gammel… Nåvel, for meg er det låtene med litt trøkk og rock n’ roll i som faller aller best i smak. Det vil egentlig si de låtene der Tasha Taylor har fått hjelp av Tom Hambridge med låtskrivinga; ‘Weatherman’, ‘How Long’ og Leave That Dog Alone’. Til denne sistnevnte har Tasha fått hjelp av Samantha Fish både på gitar og vokal, og den blir, for meg, skivas høydepunkt. Men også andre gjester kan nevnes; Robert Randolph gjør en fin gjesteopptreden på lap steel i låta ‘Little Miss Suzie’, Keb Mo er med på gitar og vokal i låta ‘Family Tree’, mens Tommy Castros koring i ‘Same Old Thing’ knapt er merkbar… Når det gjelder resten av låtene, så er de litt mer på det jevne; bra låter, til dels både sangbare og helt sikkert dansbare, men uten at noen av dem peker seg spesielt ut. Tasha Taylor deltar på RUF Records’ Blues Caravan i år, sammen med den canadiske veteranen Layla Zoe og den finske kometen Ina Forsman, noe som gjør at riktig mange nok skal få stifte bekjentskap med henne i løpet av våren og sommeren.