Robban Hagnäs kjenner vi fra nettopp Wentus Blues Band. Dette soloalbumet fra bassisten og lederen for det renommerte og flotte bluesbandet handler ikke om en eneste bluestone. Dette er et americana og singer/songwriter basert rock’n roll album av solid håndverk. Der to av låtene er Bob Dylan-coverlåter. «Tomorrow is a long time» og «Heart of mine». Det nærmeste Robban kommer sine bluesrøtter på dette soloprosjektet er JJ Cale-vibben på “Broken hearted again” og den åpenbare New Orleans-swaggen ala Fats Domino på “Stay with you”. Begge skrevet av Robban selv, eller Robert Hagnäs som han egentlig heter. Han gjør også Solomon Burkes «You’re the kind of trouble» til til en voksen og jangly rock’n roll opplevelse med eimen av glam. Robban har skrevet halvparten av albumets låter og viser at han har et stort og genuint hjerte for americana/country og country-rock liksom han har for bluesen i Wentus Blues Band. To av de andre låtene han har lånt til dette prosjektet er honkytonk-veteranen Billy Joe Shavers «Black rose», og Austins singer/ songwriter-legende Guy Clarkes «Desperados waiting for a train». Mer til kjernen av americana, honky tonk og country singer/songwriter-hjertet kommer du ikke. Du får litt følelsen av amerikanske The Band, som jo spilte mye sammen med Bob Dylan, på åpningslåta «How will I survive without you». Samtidig reflekterer denne låta samtidsrock som du har hørt det fra svenske Moneybrother med blåsere og stor lyd. På neste låt «16 again» sitter følelsen av country og roots-rock fra Marty Stuart til Dan Baird (ex Georgia Satellites), mens Robban går vår egen Paal Flaata i næringen når han tar det ned på albumets siste egenskrevne låt «Feel much better». Jeg tenker at mange som liker americana, og artister som mange av de nevnte eller Elliott Murphy og tidlig Jayhawks vil like denne plata. Den er så upretensiøs og åpenbart laget «for the love of it»! Utrolig variert skive som du kanskje skjønner, og det meste er veldig bra levert. Favorittene er innlånte fjær der Robban tar det helt ned. Hans versjon av Dylans «Tomorrow is a long time» har fått en utmerket Chip Taylor-følelse, mens Guy Clarkes «Desperados waiting for a train» har fått en Gene Clark-nerve jeg ikke kommer til å glemme og vil hente frem hver gang jeg tenker på sanger om dypfølt vennskap og beundring på tvers av generasjonskløfter. Fremføringer som dette hører til sjeldenhetene. En bunke personlige kjærlighetssanger som vekker overraskende mye følelser. Den svenske pop/rock-sangeren Louise Hoffsten er med på et par låter, liksom Bengan Blomgren på gitar som du sikkert kjenner igjen fra Tottas Bluesband. Pekka og Daniel på tangenter og trommer fra Wentus er også med på Robbans crossover til den countryfargede verdenen. Dette er så bra, og så til å anbefale, at vi må håpe på at det kommer mer!