Denne så jeg ikke komme, gitt! Det store sørstatsrock og bluesrock-kollektivet har blitt forlatt av Gregg Allmans sønn, Devon og en av sørstatenes mest eklektiske rootsrockere de siste 10 år i Mike Zito, og erstattet av Jimmie Vaughans sønn Tyrone samt det nye hotshot-skuddet innen bluesy gitarrock, Bart Walker. Nå har også den eminente bassisten Charlie Wooton, som alltid imponerte med sine soloer på konsertene, sagt takk for seg. Inn er Darrell Phillips kommet. Han har jobbet med både John Fogerty og Widespread Panic. I grunnen sitter den kreative kraften Cyril Neville (The Meters, The Neville Brothers) nokså ensom tilbake i sørstatsrock-kollektivet, selv om den ypperlige trommeslageren Yonrico Scott fortsatt er med og to sterke gitarister fortsatt aksler garderoben. Og kanskje var det akkurat det han trengte, for dette albumet syder av en funky kjemi som føles å ha like stor betydning for New Orleans rocka funk som Bob Marley for reggaemusikken. Det er ikke en eneste dårlig låt på dette albumet, i motsetning til det forrige (det første med Tyrone og Bart), som jeg trodde var første spiker i kista. Høyoktan og følelsesladet funky rock, tidvis levert med dinosaurens kraft. Enkel og primitiv musikk med masse hjerte og godt groovy rytmisk driv og utmerket gitarspill. Fra åpningen med «Where there’s smoke there’s fire» til sugende «Blood is thicker than water» og ravende vegg av rockegitarer og mektig vokal identitet på «Land of broken hearts» er det en tung funky New Orleansk sjel her som bare en Cyril Neville kunne stått bak, selv om han ikke er den som pumper mest jern i bandet. Det er som de synger i «Spirit man» dette det handler om. Det er garantert flere som vil ha en annen oppfatning av denne plateutgivelsen, men for meg er den en stor triumf for Cyril Neville som har fått Royal Southern Brotherhood over i en helt annen form enn den Allman Brothers Band-inspirasjonen de startet som.