Tony Joe White krøsser ikke møkk. På den 17. plata fra hans hånd fremstår han med all mystikken Louisianasumpen kan oppvise. 17 plater, og flere titalls år tilbrakt i Nashville har ikke gjort White spesielt kompromissvillig, eller enda mindre til en del av den etablerte countryscenen. Han tar seg god tid til å fortelle historiene sine, og gir ikke ved dørene i forhold til smålige hensyn som å bli spilt på radioen. Mannen er 73 og mener vel sterkt at han ikke trenger å bevise noe som helst. Vakkert produsert dette av Jody White, som har vokst opp med universet til senior, og er i stand til å forholde seg til universet hans på ytterst respektfullt vis. Historiene til White er intense beretninger fra livet i sumpen, om hverdagslivet, om dyp kjærlighet og om tingene du bare opplever dypt der inne der tiden står stille, langt unna enhver bilvei nord i Louisiana, der ting skjer som ville bli avvist som overtro her ute i den rasjonelle verden. Det meste blir mulig når det fremføres med den grustakdype barytonen til White. Avdempet og intenst er dette en estetisk opplevelse du sjelden får i disse dager - null fiksfakserier, og jeg er til slutt litt forskremt takknemlig for at stemmer som dette fortsatt finnes, og at en mann som White fremdeles har så mye å dele med oss. Historiene har han skrevet selv langt på vei. Kona Leann har bidratt på et par og Billy Bob Thornton er medforfatter på en låt som handler om en av Whites beste venner fra yngre dager, Joe Carroll - femten år eldre og med Downs syndrom. Ikke et fnugg av sentimentalitet, bare en vakker betraktning om barndommen sett gjennom Joe Carrolls blikk. Thornton og White viser det seg, har ellers vokst opp like i nærheten av hverandre, men ble først kjent etter å ha blitt koblet av Donnie Fritts i Muscle Shoals. Det er alltid farlig å snakke om nødvendige plater, men dette er det nærmeste jeg er kommet på svært lenge.