En lett ujevn plate, men fy pokker for en stemme Eliza Neals besitter! Det låter som Tim Scott McConnell alias Ledfoot i sin landflyktige akustiske pine i Norge med en ung Beth Hart som nesten vrenger lungene på et Janis Joplin-inspirert nachspiel. Om du hører på «Breaking end entering» så vil jeg være forundret om du ikke senser den «over-the-top» intense Joplin-råskapen. Du faker ikke en slik «orgasme». Selv ikke «pornostjerner» klarer det! Eliza Neals har åpenbart et hode dyppet i rå soul og blues, og åpner sitt selv-utgitte album med en Clarksdale-stompy bluesfølelse som kjennere av vår egen Rita Engedalen kan kjenne seg igjen i. Bare råere og med mer vulgært trøkk. Og Eliza er åpenbart ingen enveis soul/blues-sanger, men åpner opp for power-rock med en r&b-nerve som Sheryl Crow nok kan misunne henne på en låt som «Jekyll and a hound» og tilsvarende med «You». Førstnevnte høres ut som en hit for meg. Mange vil nok også føle det tiltalende å høre den unge Beth Hart-rockenerven på «Goo goo glass» eller bluesrock-utgaven av Cyndi Lauper på «Southern comfort dreams». For deg som ikke vil høre på tradisjonelt inspirert blues eller soul så er denne rockepakka Eliza Neals kommer trekkende med kanskje akkurat så uimotståelig at du har fått deg en ny favoritt. Jeg synes plata er ujevn, men her er mange imponerende vokale «trøkker» å få midt i magen, og en låt som «Windshield wipers» hadde sannelig fortjent å bli en hit i en tidløs rockeverden. Det er så mange kvaliteter i attityden og enkelte låter at jeg må fleske til med terningkast fem. Selv om plata som helhet kanskje ikke fortjener det!