Når en plate ankommer med et presseskriv om beskriver den unge munnspillende frontmannen som ”en av tidenes største bluesmunnspillere”, ”munnspillets Joe Bonamassa” (skrekk og gru!) og ”en av verdens beste munnspillere”, blir undertegnede mer enn litt skeptisk. Når det er sagt, så er Giles Robson en riktig så fin munnspiller som minner om en blanding av salige Lester Butler, Mark Ford og Andy Just. Man hører også hint av både Sugar Blue og Jason Ricci i bruken av munnspillets øvre register. For Robson har, som mange jevnaldrende munnspillere, en utpreget angst for både stillhet og luft i musikken. Her er det tidvis mitraljøsetakter over fraseringene. Og de løper ofte over tre oktaver. På den andre siden har Robson også en flott, aggressiv tone i bunnen, og en sløy, tilbakelent vokal. Således kler hans uttrykk den musikalske helheten godt. For bandet – bestående av Andy Knight (git), Jeff Walker (bs) og Darren Crome (tr) ligger tett opp mot klassiske bluesrock-band som The Red Devils og Nighthawks i soundet. Samtidig tilfører bandet også en god dose britisk arroganse og garasjerock-estetikk i miksen. Det hele låter med andre ord formfullendt og overbevisende, selv i mine puristører. Samtlige kutt er komponert av Giles Robson og bandet. Stilistisk er de skåret over samme lest, og scorer på overbevising framfor originalitet. Høydepunkter på skiva er åpningssporet ”Shady Heart”, Howlin Wolfske ”Bound For The Border” og den avsluttende instrumentalen ”A Walter Shade Of Blue”. Her lener Robson seg mer tilbake og lar luften klinge med sin massive tone. Håper neste utgivelse av den unge munnspillkometen kan by på flere slike øyeblikk innimellom all pyroteknikken. Uansett, vel verdt å sjekke ut for de som liker (mye) munnspill.