For en gangs skyld vanskelig å utsette noe på valget av selskapsnavn. For det er akkurat den sinnsstemningen du er i etter å ha opplevd kanskje den flotteste samlingen poetiske kjærlighetserklæringer som er sunget på norsk på mange år. Den har ligget litt, denne - og opphavskvinnen får ha oss unnskyldt, men plata har fortsatt å vokse, og har krevd en jevn justering av skamrosen den skal bli til del. Arbeidet med denne tredje plata kom i gang etter at Germeten fikk Prøysens kunstnerstipend i 2014, et modig valg i og for seg av stipendkomiteen der de ga arbeidsro til en musiker med to engelskspråklige plater bak seg. Så, denne gangen tok hun sats og skiftet til norsk fordi, som uttrykker det selv, ”Både det å skrive på norsk og det å skulle bli mamma, gjorde at jeg var nødt til å sette meg ned og ta en alvorsprat med meg selv og mine indre demoner, om fortid, nåtid og fremtid. Lengselen etter å bli sett og ønsket om å bli borte, alt måtte tas frem og settes sammen på en ny måte.” En ambisjon som i flere perspektiver er mer enn oppfylt. Germeten har, på de to første platene, ganske sikkert sett seg lei på de allehånde klisjene som er tatt i bruk for å beskrive musikken hennes. Hun gjør da også her en kraftanstrengelse for å befri seg fra dem. Riktignok finner fansen fremdeles impulser fra trettitallets mellom-europeiske kabareter, og klarinetten til Erlend Barratt Due Solum er ikke aldeles borte, bare vesentlig avdempet. Det skaper et rom for å vise oss at hun kanskje i unik grad er en fantastisk musiker og stilskaper. Tekstene tematiserer kjærligheten, i sine utallige avskygninger, og uten at dette skal bli noen litterær analyse inspirerte den første gjennomlyttingen til et nytt bekjentskap med diktene til Sigbjørn Obstfelder, der de legger for dagen mye av den samme presise litterære lekenheten og elegante omgangen med fraseringer. Melodramaet er et flortynt lag unna, men Germeten går ikke i fella en eneste gang - dette er bare flott. Musikalsk er Germeten og bandet , fremdeles ”Schwindelfrei Orchestra”, i elitesjiktet der de gir deg musikk som hever deg - og åpner deg for å ta i mot det de har å fortelle. Av mange store opplevelser er ”Bli Borte” blitt stående som en personlig favoritt, en vakker tekst der gåsehuden kommer, hver eneste gang. Det som nå er spennende er å se hvordan hun skal toppe dette neste gang.