Med mye av den fortellende blues/storyteller-sjelen du kan huske med glede fra bandet Norsk Utflukt, der forfatter-bakgrunnen binder Levi Henriksen og Lars Saabye Christensen sammen enten de vil det eller ei, og noe roots-skitten folkelig barkrakk-rock med blå kanter sugd ut av Kåre Viruds Notodden-bryst, er landsbygdas rockepoet og romanforfatter Levi Henriksen i praktslag. Med en nesten bedehus-messende og gammeltestamentlig reise gjennom et langt kjærlighetsforhold til rocken og slitasje med å ikke passe inn, hør bare er låt som «Mamma fødte meg i en bakevjeby», er det tid for en helaftens rocketeater-forestilling av de sjeldne her. Nær like hypnotisk, og mentalt like skjev og genuint ekte og original i den vokale fremføringen som Peter Perrett, om noen husker det tidlige 80-tallets magiske band The Only Ones. Levi Henriksen skaper karakterer som du nesten aldri hører på plate i disse dager, og det oser av den lettere americana-inspirerte independent-rocken som første halvdel av 80-tallet huskes for rent musikalsk. Band som The Replacements, Green On Red og The Only Ones. Forskjellen er bare at det har gått over 30 år. Rocken er fortsatt like viktig, men du hører på karakteren at den ungdommelige og testosteronfylte nerven har blitt erstattet med noe annet. Det er der det gammeltestamentlige kommer inn. Åpningen med låta «Jackie Leven sier det snart vil snø» er genuin, og ikke bare fordi Levi Henriksen løfter hatten til en artist jeg personlig satte svært høyt helt til det siste. Var du en venn av Jackie er du en venn av meg. Men det er ikke derfor jeg anbefaler deg denne livsreisen i hendene på selverklærte evige rockeband-entusiaster. Produsert av blues og rock’n roll-gitarist og Spellemannsprisvinner Amund Maarud er dette en form som Henning Kvitnes dessverre ikke våger å avlegge et besøk slik han gjorde på 80-tallet med sine røtter i den klassiske rocken. Den samme også Bruce Springsteen og alle andre storytellere kommer fra. Hvis du er lei av å «være voksen» godt ut i livet, og fortsatt har et sterkt forhold til særlig tidlig 80-talls ustyrlige og tekstlig virile rockehelter som allerede er nevnt er dette platen for deg. Med en avskjedsreplikk til den energiske britiske gitaristen Wilco Johnson, som fikk Dr Feelgood til å gløde på sine første plateutgivelser, er «Det beste bandet i himmelen» virkelig verdt noen sene visninger i livets solnedgang.