Beth Hart hviler ikke på sine laurbær, det skal hun ha. Grammynominert og med veldig sterke tilbakemeldinger for sitt siste album Better Than Home. Et album som det kredible musikkmagasinet Mojo kåret til det 4. beste albumet i fjor. Produsenten Michael Stevens som stod bak henne på dette kritikerroste albumet var døende i prosessen, med kreft, så det ble en fødsel som måtte forløses «med tang», for å si det på jordmorspråket, på grunn av situasjonen rundt Michael, men også på grunn av albumets innhold. Dette nye albumet kom mye lettere for Beth Hart. Og jeg skal innrømme at jeg på de to første rundene tenkte at dette var et «billigere» album. Et dårligere album. Nå som jeg har fått det under huden har værmeldingen snudd helt om – ikke ulikt langtidsvarselet på yr.no. Dette albumet treffer deg som et stykke levd liv som føles veldig overbevisende. Det er få i denne verden som synger om det som betyr noe som Beth Hart. Med den meget kommersielle låt-tittelen «Coca Cola» leverer hun et stykke satirisk eleganse, og en snodig jazzig og r&b-swaggy ballade helt i ånden til Randy Newman. Og til dels Rickie Lee Jones. Et godt eksempel på hvordan jeg snudde i mening om dette albumet, siden jeg opplevde denne låta som et stykke «billig frieri uten originalitet overhode» i starten. Nå synes jeg den er plent genial! Åpningen av albumet er også jazzig i ånden, men mer mot r&b og swing i Cab Calloways ånd. Du husker ham med «Minnie the moocher». Denne er litt i samme ånd og lekenhet, men samtidig råere og mer uptempo jazztemperert. Slik kanskje Billie Holiday, et av Beths store forbilder, ville ha gjort sine ting om hun hadde levd inn i vår moderne tid. Det er også stor kraft og sterke tekster på kjærlighetens alter, slik Beth Hart-fansen elsker hennes troverdighet på temaet, med for eksempel «Love gangster». Kremlaget av musikere (Michael Landau og Waddy Wachtel på gitarer, Rick Marotta på trommer, Dean Parks på akustiske gitarer, Ivan Neville på orgel, – du finner ikke bedre A-lag) toner ned kraften og takten, og gjennom å gjøre det får låta større kraft. Du kjenner det, du vet at fysikken er vanskelig å forklare, men det er utrolig kraftfullt å oppleve effekten slik Beth Hart her demonstrerer det. Med letthet virker det som. Fire On The Floor kan virke som et album det har vært lett å lage. En fødsel som har gått på skinner. «Fat man» som hun har skrevet sammen med Glen Burtnik (en klassisk amerikansk pop/rock-låtskriver som gjorde mye bra på 80-tallet og en stund var med i Styx) er umiddelbar rock slik du elsker John Cougar Mellencamp. Og «Woman you’ve been dreaming of» er en cool back-seat soulballade-perle. Veldig nedpå. Veldig følsom, naken og …. Beth Hart. Bluesens svar på Joni Mitchell. Og er ikke en ordentlig klassisk ballade med tittelen «Good day to cry» noe vi behøver en regnfylt dag. Jeg vet at jeg trenger den, og jeg er neppe så veldig spesiell. Jeg tror tittelen sier det meste. Avslutningsvis på en meget overbevisende ny plate fra Beth Hart kan vi trekke frem «Picture in a frame». En låt som begynte som en kjærlighetserklæring til Beths mann, fjellet i livet hennes, men som dreide seg underveis til å handle like mye om Michael Stevens, produsenten som døde like etter forrige albuminnspilling. Det handler om følelser fra et menneske til et annet. Om minner. Om det som alltid vil være der. Blir du ikke beveget så kan du skjære et lite snitt oppe på armen og se om det pipler blod ut… eller om det er ledninger og kobber der inne.