Sturgill Simpson har et forhold til Norge på flere plan. Han gjorde en bulldoser av en konsert på Øyafestivalen i fjor der folk som ikke ante at de likte slikt ble sjarmert i senk av et sett bestående nesten utelukkende av old-school country. Dernest, og som han neppe er klar over, så er gitarist Laur Joamets sin store helt vår helt egne Daniel Eriksen. Laur så Daniel spille slide hjemme i Litauen da han var fjorten - og bestemte seg for at det ville han også gjøre. Simpson slo seg opp i countrymiljøet i ekspressfart med de to første platene sine og ble og blir omtalt som en fornyer OG en bærer av den gamle Outlawtradisjonen. Ironisk derfor, og som Simpson gjorde et poeng av da han spilte på Øya, at han måtte til Litauen for å finne en gitarist som holdt mål. Her er den vriene tredjeplata, og den gode Sturgill går nye veier. Det faste bandet er supplert med blåsere fra The Dap-Kings og genreelementene er langt flere. Vi skal la konseptalbumtankene ligge, slikt er viktig for få andre enn Simpson. Og riktignok er det smurt tykke lag av strykere og keyboards periodevis underveis - for eksempel i åpningslåta ”Welcome To Earth (Pollywog)” men de som la sin elsk på de to første renhårige countryskivene vil finne mye å glede seg over her uansett. Sturgill er fra Kentucky, og det fremgår med all mulig tydelighet i det sekund han åpner munnen. Her har Simpson bestemt seg for å strekke hånden ut til et større publikum, og med på veien legger han inn impulser fra soulen og funken - OG de grandiose balladene. Og kanskje, bare kanskje er Sturgill Simpson den fornyeren Nashville har trengt i mange år. Det er lov å håpe.