Jeg er mann for å like en rett-i-fjeset hardt rockende bluesrock-artist som Rob Tognoni. Australieneren som ble vist frem rundt i verden av sin ikke ukjente landsmann og bluesrock-gitarhelt Dave Hole, og som nå rocker hardere enn både Eric Sardinas, ZZ Top og kanskje til og med sine landsmenn i AC/DC. Rob Tognoni spiller på kraft og rockegitar-klisjeer. Det er tøft, og han er en kløpper på de harde gitarriffene som behøvs i denne musikken, men originalitet kan man ikke beskylde Rob Tognoni, også kjent som The Tasmanian Devil, for å ha mye av. Låtene går litt i ett med hverandre og man blir fort mett. Du trenger ikke å forstå italiensk for å forstå den litt billige tittelen (og frieriet til Italia som trolig er et av de landene han turnerer mest). Hadde jeg gått på denne konserten tviler jeg på om jeg hadde stått der på slutten. Dette er macho bluesrock, med overvekt på det riffete harde boogieformede rockegenet, og låtene mangler gjennomgående både originalitet, sjel og sjarm av betydning. Jeg har hørt tidligere album av Rob Tognoni som har vært betydelig bedre enn dette. Dette er provoserende dårlig til tider. Du hører det godt når du kommer til albumets bonus-spor helt til slutt. Der gjør han en liveversjon av Doors-klassikeren «Roadhouse blues». Det er låt det! Det er klasse!