Etter tre ganger å ha spilt inn en jazzplate uten å få den utgitt, flesker “Lilttle” Charlie Baty nå til med albumet Skronky Tonk på Eller Soul Records. Med seg har han eminente Lorenzo Farrell på orgel og J. Hansen på trommer, begge fra Rick Estrin and the Nightcats. Og bak spakene sitter selvsagt selveste Kid Andersen fra samme orkester (ja, jeg vet jeg er inhabil her). Det hele blir en knapp time med utmerket orgelkombo-musikk med Batys lekne gitar i front. Bandet spiller seg voksent og overbevisende gjennom standarder som “How High The Moon”, “Nuages”, “Gerontology”, “Broadway”, “Misty” og “Flyin’ Home”. Det hele er behagelig, men langt fra likegyldig. Særlig trommespillet til J. Hansen og orgelbassingen til Lorenzo Farrell låter så idiomatisk riktig og ubesvært, at Batys spill virkelig får skinne. Fraseringer og tonevalg bringer tankene hen til legender som Charlie Christian, Bill Jennings, Kenny Burrell og Barney Kessel. Baty har alltid vært en gitarist som heller mot disse referansene. God smak og elegante harmonier paret med overbevisende intensitet. Kanskje ikke like mye ukonvensjonell galskap som i jazzspillet til eks. Junior Watson (tenk Tiny Grimes på syre) eller Kid Andersen (tenk Earl Hooker møter Ennio Morricone), men like fullt aldri likegyldig og alltid førsteklasses. Improvisasjonene er harmonisk komplekse og relativt formfullendte i sitt uttrykk, men har samtidig nok sting gjennom bluesete tonevalg og timing. Personlig synes jeg særlig Little Charlie kommer best til sin rett på nettopp de mer konvensjonelle blueslåtene, som det selvkomponerte tittelsporet “Skronky Tonk”. Dette, samt “Cobalt Blues” – en annen av Batys originalkomposisjoner, er i anmelderens ører blant de sterkeste kuttene på skiva. Sa jeg også at Kid har skrudd rett så fin lyd på det hele? The third time’s the charm!