Jerseymannen Giles Robson ligger absolutt ikke på latsiden! Det har de siste årene kommet en jevn strøm med utgivelser fra hans hånd, samtidig som han stadig turnerer på europeiske klubber og festivaler. 
Særlig har han gjort seg bemerket gjennom samarbeidet med blueslegenden John Primer. Senest i 2024 utga duoen det kritikerroste albumet Ten Chicago Blues Classics. På Nine Blues Originals har Robson ikke med noen gjesteartister - foruten gitaristen Manny Fizzzotti som akkompagnerer stilsikkert på akustisk gitar gjennom hele albumet. Dette er ren akustisk blues i tradisjonell tapning uten noen form for spesialeffekter: Kun en rik barytonvokal og munnspillets metalltunger drapert over Fizzzottis stålstrenger. Samtidig skiller albumet seg ut siden det kun inneholder Robsons egne komposisjoner og ingen covere. Låtene er både i struktur og tekstlig tematikk solide, om ikke direkte nyskapende (men det var vel neppe intensjonen her heller?). Det som løfter skiva er det dynamiske samspillet og den elegante bruken av rytmikk, tonalitet og tekstur. Robson er en fremragende munnspiller med et lett gjenkjennelig uttrykk, der han tidvis låter som det uekte kjærlighetsbarnet til James Cotton og Sugar Blue. Munnspillingen er både tradisjonell og moderne uten å låte tilgjort eller "villet". Robson er til tider maksimalist hva gjelder antall toner som anvendes, men han bruker det alltid i den rette sammenhengen. Dertil kommer hans flotte tone særlig til sin rett på denne helakustiske utgivelsen. Jeg savner i hvert fall ingen forsterker i løpet av de knappe 40 minuttene den varer. 
Favorittlåtene på skiva er smarte "Never To Clever For The Blues" og "I Ain't Got A Dog In That Fight", samt instrumentalene "The G.R. Shuffle" og "Blues For Joe Louis Walker". Sistnevnte gikk dessverre bort i 2025, og Robson gjorde i 2018 den kritikerroste plata Journeys To The Heart Of The Blues sammen med ham og tangent-veteranen Bruce Katz.
Fakkelen føres videre, og Nine Blues Originals kan trygt anbefales til alle som liker tradisjonell blues.