Et helt spesielt gitaralbum. Helt akustisk soloalbum fra Texas-gitaristen Eric Johnson med fire coverlåter og åtte nyskrevne låter som beskrives som det mest personlige han noen gang har gitt ut. Musikk han har hatt med seg privat i mange år, men aldri spilt på scene eller plate har blitt til albumet «EJ». Eric Johnson spiller piano på noen av låtene, men mest akustisk gitar av det helt sjelsettende og hudløse slaget. Han bruker mest av alt sin Martin D-45 gitar som han fikk i gave fra sin avdøde far i 1980. På de instrumentale låtene «Once upon a time in Texas» og «Song for Irene» bruker han stålstrenger, og på klassisk gitarinspirerte «Serinade» går han over på en nylonstrenget Ramirez. Han gjør sjelfulle instrumentale versjoner av Simon & Garfunkels «Mrs. Robinson», og også deres klassiske folkvise «Scarborough fair», med bare sang og piano i en versjon langt langt unna Simon & Garfunkel. Det samme kan sies om versjonen han gjør av Jimi Hendrix «One rainy wish» på gitar og piano, der han avslutter med en jazzstenkende pianosolo. Hvem hadde trodd det? «EJ» oser av personlighet, sjel og krav til at du virkelig kan lytte. Dusøren kommer i form av et album du bare blir mer og mer glad i. Et album helt på høyde med det beste og mest personlige hans label-kamerat Robben Ford har gjort. Når han sammen med gjestegitarist Doyle Dykes gjør en tolkning av Les Pauls og Mary Fords klassiker «The world is waiting for the sunshine» fra 1954, så kjenner du at dette er en bemerkelsesverdig reise gjennom en gitar og piano-plate. Og under avslutningen av albumet med hans egen instrumentale «Song for Irene» står tiden et øyeblikk helt stille i form av det nydeligste akustiske gitarspill du har hørt. Anbefales!