Født i New York, vokst opp i Florida og fast bestemt på å bli en Chicagobluesmann da han ble invitert med i turnébandet til legenden Junior Wells på flere verdensturneer på 90-tallet. I dag er Albert Castiglia en bluesartist som har vunnet Blues Music Award flere ganger og toppet Billboards bluesliste. Med noe av den kraften som Jimi Hendrix besatte, og gjennom å ha lært mye av tiden med Junior Wells og vennskapet med Mike Zito, er Albert Castiglia en av de viktigste elektriske bluesartister i dag. Senest i sommer så vi det da han var på Notodden Blues Festival sammen med sin våpendrager Mike Zito.
Albert slenger ikke unødig med sitt opphetede gitarspill, men bruker kraften riktig og porsjonert på en ny sterk ­plateutgivelse for deg som lik­er elektrisk og tung blues. Dette albumet er som en hammer, og det realiserer en drøm da det er spilt inn i England, i selveste Abbey Road studio, arnestedet for et album som fikk opp øynene hans for musikk i ungdommen, Rubber Soul.
Fin Austin-følelse på "Uncertainty" som minner meg om Arc Angels i hele sin attityde helt til den utrolige gitarsoloen slår inn med full Hendrix-kraft. Det er flere steder på dette albumet at man føler på slektskapet mellom Albert Castiglia og Doyle Bramhall II, men gitarspillet til Albert flyr stadig høyere. I en «free spirit» som stadig rettferdiggjør at vi sammenligner ham med Jimi Hendrix. Og på "Uncertainty", siden han er i London, kommer det også frem et nikk til Deep Purple i grunnriffet. 
Selv sier Albert at det er mye støy i Amerika for øyeblikket, og at denne innspillingen i London har gitt hodet hans en pause fra det. Men samtidig er det nok noen kommentarer her i tekstene på det Amerika han forlot og det Amerika han ønsker seg. Bare sett på åpningslåten "In my America", der han hugger til med plenty funky Jimi Hendrix-riffete og rockete blues, helt som Eric Gales gjorde som ung da han debuterte sammen med sin bror ­Eugene Gales i powertrioen The Eric Gales Band tilbake i 1991. Den type rock som gjør at også Vernon Reid i rockebandet Living Colour sitter urolig på stolen. Jimi Hendrix forløste sitt potensial ved å reise (og bo) flere ganger til Europa og London. Nå gjør Albert Castiglia det samme 60 år senere. 
Eller den seige Chicago-­bluesen helt i båt med Luther Allison på den sosial-kritiserende "Slumlord billionaire". Er det Trump som får det her? I mitt hode liker jeg å tenke det. Og siden vi er i Abbey Road Studio sniker det seg selvsagt inn litt Beatles-riffete følelse, skulle bare mangle, bare hør på "The milk is still good".
Og på "I'm afraid to fall asleep" er Albert i sydstat­ene og Louisiana med den ruggende blues/rock-følelsen vi elsker Sonny Landreth og vår egen Daniel Eriksen for. Selvfølgelig med elevert slidegitar-spill og Louisiana-følelse og akkurat så jaget og demonisk tekst som kjennetegner Daniel. De kunne nok opptrådt sammen med denne her. 
Er det bare jeg som synes at Albert Castiglia ikke kommer helt til sin rett når han spiller delte konserter med Mike Zito, som han som regel gjør når han er i Norge? Da får man aldri høre for eksempel instrumentale låter som glimrende "Sack the juggler" i fri Denny Freeman-flyt. Litt samme skjebne som Buddy Guy som også aldri spilte det vi som elsker musikken hans ville høre når han var i Europa. Brød og sirkus til folket. Fuck it.
Grits & Glory er uansett nok et glimrende tungt rockete bluesalbum fra mester Albert Castiglia. Han syder, ånder og lever den tunge rockete bluesskolen som Jimi Hendrix satte i gang på 60-tallet med låter som "Michigan Avenue", som ikke er genuint nytt på noen måte, men få, om noen, i dag klarer å få frem den autentiske nerven til Jimi som det Albert Castiglia gjør. 
Albumet faller ørlite mot slutten, ellers ville dette vært et terningkast 6 album. Om "Afro blues" er en hyllest til Peter Greens Fleetwood Mac vites ikke, men instrumentalens jazzy bluesreise er som et pausenummer selv om det er glimrende spilt. Og hans avslutning med ­Beatles-klassikeren "Yer blues" er – vel - nice try. Han skal ha for den rå nachspiel-tilnærmingen hvertfall.