Tinariwens forrige studio­album, «Amatssou» hadde en rekke amerikanske musikere som gjester. Med dette albumet ruller de ut en mer tradisjonell tuareg-rockestil igjen. Og stemningsmessig, så blå så blå. Riktig nok med to gjesteartister i hver låt, men de innretter seg og underordner seg Tinariwens sound. Den svenske trubaduren José González bytter ut noen vers (på spansk) som vokalist med Ibrahim Ag Alhabib. Det er en stor kontrast mellom González' svake stemme og Alhabibs skurrende sandpapir-vokal (grov 40-60) med koret som vokalt midtpunkt. Den blandingen, pluss håndklappingen, gjør sangen «Imidiwan takyadam» til en av mine favoritter. Den ble også utgitt som singel. Den andre gjeste­vokalisten, algeriske Sulafa Elyas, høres bare som lead-sanger på to vers, noe som er for lite. Men det er en fin, sprudlende låt. Koret høres så entusiastisk ut her. Albumets andre 5-poengslåt er den langsomme «Tad Adounya», med en supervakker gitarbrodert intro, fint gitarspill og -solo, og kvinnekor: «Show compassion to the poor man who lives in need». Min digitale lytting avslører ikke hvem vokalisten er, men en av komponistene er vokalist/gitarist Lyad Moussa Ben Abderrahane, så jeg tipper det er ham. (Bassist Ag Leche regnes også som komponist.) Den siste låten, «Aba Malik», avsluttes med en romaktig perkusjonsbasert lyd, en slags taffeltone, men uten kor. Sangen jeg liker minst. Jeg håper faktisk ikke det er begynnelsen på en ny sound.
Uansett, på Tinariwens 14. album kommer bandets følgere å kjenne seg igjen på ti av elleve låter. Alle ørkensbluesbands moder skrider fram videre over sanddynene, (som de gjør i de fleste videoene av låter de slipper), denne gangen innspilt i Imarhans studio i Tamanrasset i Algerie. Flere medlemmar i Imarhan medvirker også på albumet. 
Etter nylig å ha sett Tinariwen i Stockholm, konstaterer jeg at lydmiksen er betydelig mykere på platen enn den skurrende lyden som surret nesten hele tiden på Börsen. Live og på plate er generelt to helt ulike opplevelser.