Du kan høre på frasering og stemmebruk at Deb Ryder har åpnet konserter for Etta James, Big Joe Turner og Taj Mahal. Det er en old-school råhet i stemmen hennes som er helt i klasse med Etta og en annen dronning, Koko Taylor. Hun er født utenfor Chicago og det var hennes stefar som drev den kjente nattklubben The Topanga Corral. The Southern California Blues Society valgte hennes debutalbumet «Might just get lucky» som sitt bidrag til The Blues Foundations pris for «Best Self-produced CD» i 2013, og nå som Deb Ryder er kommet til sitt tredje album er hun en veldig etablert og rocka bluessanger med den gritty, kraftfulle og smoky stemmen som klarer å ta arven etter Etta James og Koko Taylor videre. Hun skriver materialet sitt selv, og etter min mening er dette mer interessant enn det Etta James var de siste ti årene hun spilte inn plater. Det er verdt å trekke frem hvilke musikere hun har med seg på dette kraftfulle albumet. Med Tony Braunagel på trommer og som produsent for albumet, en gammel legende som spilte i rockebandet Back Street Crawler med Paul Kossoff på 70-tallet, spilte trommer på Bonnie Raitts fantastiske «Nick of time» album, og som i dag er i bandet til Robert Cray. Med seg har Tony fått en av verdens mest komplette B3 Hammond-organister i Mike Finnigan (Taj Mahal, Buddy Guy, Hendrix, Bonnie Raitt, Joe Cocker), stjerne-gitarist Albert Lee (Bill Wyman’s Rhythm Kings, Everly Brothers), den mye yngre men ikke mye dårligere gitaristen Kirk Fletcher (Fabulous Thunderbirds, The Mannish Boys), Little Feat-bassisten Kenny Gradney og den alltid spillekåte munnspilleren Bob Corritore. Sugaray Rayford synger sammen med Deb på låta «Get a little steam up». Det renner svette av veggene når den hardtslående Chicago-bluesen fyres med rockens kraft som det gjør her. Hun har turnert en god del i Frankrike sammen med Alex Schultz, og etablert en kjærlighet til noe av den europeiske scenen allerede. Det er lett å tenke seg at dette er en kruttønne live, ut fra hvordan dette albumet låter. Seriøst, tungt, gritty og med den upolerte delen av et rått vokal-talent liksom forbildene i Etta James og Koko Taylor. Kanskje mangler de helt store og originale låtene for å få samme plass i historiebøkene, men det er nok å la seg begeistre av stemmen og fremføringene til Deb Ryder og et meget kompetent band for nå!