Etter det fenomenale samarbeidet med Knut Reiersrud på fjorårsalbumet Tears of the World, kommer Mighty Sam McClains siste innspillinger med hans amerikanske band som en posthum utgivelse. McClain døde i juni 2015 etter et slag. Ti av albumets elleve låter er signert McClain, åtte av dem sammen med multiinstrumentalisten og hans mangeårige partner Pat Herlehy. De to er også produsenter. La det være sagt med en gang, det er ikke en døende mann vi hører på disse opptakene. McClains stemme er full av vitalitet og klang med hans karakteristiske unike sammensmelting av gospelelementer, jazz, blues, funk og southern soul i landskapet rundt Bobby «Blue» Bland. Han benytter seg til og med av Blands varemerke fra glansdagene, et rustent gutturalt brøl som erstatning for andre afroamerikanske sangere ekstatiske falsett. Men til forskjell fra Blands strengt oppbygde fortellende tekster og storband­arrangementer, er sangene til McClain på dette albumet både mer messende og repetitive og løsere og mer improviserende i formen. Tekstene blir til i øyeblikket i en spontan og konverserende ad lib-form og gjennomgående med keyboards som fundament. Låtene går dermed over i hverandre som i en slags sammenhengende soulblues-messe, type Latimore, Oscar Brown Jr. og sågar Gil Scott-Heron. Eviggyldige bluestemaer om den umulige kjærligheten mellom mann og kvinne veksler med betraktninger om rett og urett og samhold og håp og åndelig fornyelse. Innimellom er det veldig tøft, men i noen partier savner jeg mer dynamikk i bandet. Åpningssporet med messingblås er tett og funky, tittelsporet er bevegende og siste sporet, «You Worry Me» komponert av McClains musikalske mentor, avdøde Melvin Underwood, tar helt av med multitracking av McClains stemme og et driv i Bobby Womack-stil. Et ujevnt album med noen definitive topper.