Med liner notes fra selveste Charlie Baty, tidligere gitarist og motor i Little Charlie & The Nightcats før han trakk seg tilbake og slapp frem vår egen Kid Andersen, så blir man selvsagt ekstra nysgjerrig på Gonzalo Bergaras første elektriske bluesalbum. Når han attpåtil stiller ut coveret av Jimmy Reeds klassiske «I’m Jimmy Reed»-album blant gitarer og forsterkere i studioet, så tar man det for gitt at dette er en artist av hel ved. Og det er det! Som man hører av navnet har Gonzalo Bergara reist et godt stykke for å finne Amerika og den bluesen han elsker. Fra Argentina opprinnelig møtte han Charlie Baty, mens sistnevnte enda spilte med sitt Nightcats, i North Carolina. Han hadde da kjørt mer enn 1000 miles fra Florida bare for å se Charlie og hans band. Neste gang de møttes hadde Gonzalo teipet en innspilling med sin versjon av Charlie Batys «Percolatin». Du finner den her på denne plate med tittelen «Woosh». Du skjønner nok fort hvorfor Charlie Baty mener Gonzalo både spiller bedre og har et mer interessant sound enn originalen. Det er virkelig edge i lydbildet denne argentineren presenterer. Gjennom sitt løp som gitarist med jazzgitarer fra sigøynermiljøet og sin argentinske sjel (tangoens hjemland, som du vet) er det en kanonsterk dedikasjon i gitarspillet hans på denne plata. Du finner tunge Texas gitar-­shuffles (ref. Jimmy Reed), et swing-infisert rock’n roll og jumpblues-sound som kunne vært ungdomsutgaven av Duke Robillard eller Jimmie Vaughan, og en bluesintensitet som smitter over til vokalen som ikke er langt unna noe Jimi Hendrix eller Ben Harper har gjort. Og de har noe av den rocka instrumentalformen til The Paladins, samme trioformat som ikke er redde for å gjøre instrumentale låter som får frem støvelfoten. Gonzalo Bergara og hans «ZALO’s Blues» fra Argentina er medisinen for enhver blues og rock’n roll-fan som har gått lei av knekkebrød med brunost. Bør bookes usett av festivalarrangører her til lands, for dette tør jeg spå sitter som en kule også live. Anbefales!