Denne så du nok ikke komme. Jørgen Nordeng som du kjenner fra hiphop-kollektivet Tungtvann i Bodø, mannen som har vært veileder for artistene som prøvde seg lørdagskvelder i hiphop og rap-sjangeren i tv-programmet Stjernekamp år etter år, er ikke en mann du ville koblet til country og americana-drevet singer/songwriter karakter. Melodiske og upolerte fortellinger fra livet som kobler seg på der Cornelis Vreeswijk, Stefan Sundström, Steve Wynn fra Dream Syndicate, Peter Perrett fra The Only Ones og Gene Clark fra The Byrds og desslike sitter rundt felles bord. Ta den ring og la den vandre…
Dette er et herlig pludrete album som kryper under huden og som overrasker stort i mitt hode. Låtene er tatt mer ned enn opp, og ærligheten og følelsene i ­tekstene treffer med full bredde i en utrolig smakfull og enkel musikalsk regi.
Jeg trodde helt ærlig at dette skulle bli en småhygge­lig opplevelse, uten å treffe de store følelsene. Så feil kunne man ta. Hank Von Helvete tok helt andre veier da han forlot Turboneger liksom Jørgen Nordeng gjør her i sin post-Tungtvann karriere. Den særdeles ufullkomne stemmen han leverer tekstene med, som når han tolker sitt store bysbarn Terje Nilsen på «Æ og min elskede», er det som får sangene til å leve med levd kraft. Der er han ikke milelangt unna Stefan Sundström, selv om Stefan har en soleklart bedre røst og mørkstemt magi. Jørgen «vakler» i sangen og fremførelsene tildels, men det gjør at sangene hugger tak i deg, Hør bare «Dårlig å døm», «Strand» eller «Comeback». Herregud så levende tegnet og sunget. 
Jørgen tar en låt fra det syrete og psykedeliske rockebandet Sister Rain på 80-tallet og gjør den totalt til sin med tittelen og oversettelsen som «Blind», og han gjør det samme med sin nordnorske versjon av trønder­gruppa Tre Små Kineseres låt «Viktig ærend» fra deres eminente debutalbum 365 Fri sånn cirka 35 år tilbake i tid. Musikk er sjel, og det har Jørgen Nordeng plenty mye av. Han hadde det som Tungtvann, og han har det som seg selv i dette formatet. 
Du tror nok ikke helt på meg, men dette er sanger som kan fungere som medisin for deg som har snublet noen ganger i livet og kjenner trang på å åpne noen nye dører. Jeg er imponert. Eneste gang Tungtvann-Jørgen minner om sitt gamle jeg er på avslutnings­låta «Tidenes dag». Det skulle nå bare mangle – vi har da ikke tenkt å bli helt historieløse selv om festen har en helt annen fasong enn den gangen «(Æ gir mæ nu) Faen» fikk oss til å gjøre akkurat det.