Med trøkket og hornblåserrekkesvinget til Roomful Of Blues og deres kanskje mest eminente sanger gjennom historien i Sugar Ray Norcia, er Knickerbocker All-Stars den festen du alltid har lengtet etter å være en del av, en autentisk opplevelse av det beste fra 50- eller tidlig 60-tall. Brian Setzer og Colin James var bare noen av de mange som hekta oss på en herlig bigband-revolusjon tidlig på 90-tallet, men jeg tror nok mange vil være enige i at dette er greiene som kan få deg til å rekke fingertuppene helt opp i takhimlingen. Dette er den virkelige festen! Så er det kanskje ikke så rart heller, siden Knickerbocker All-Stars er bygget på originale medlemmer av Roomful Of Blues og Duke Robillards band. Al Copley herjer bak tangentene, sax-rekken du sjelden har hørt maken til med Doug James, Sax Gordon Beadle (som har flere fine utgivelser på egen hånd) og Rich Lataille, pluss trompeten til Doc Chanonhouse løfter deg så du rekker fingertuppene i himlingen. Monster Mike Welch dukker opp med gitaren vi har savnet (hvertfall jeg) så lenge! Og vokalister. Hva skal man si når karer som Sugar Ray Norcia, Brian Templeton, Willy J. Laws og attpåtil Al Basile (som også spiller kornett på sin egen «Don’t you evet get tired of being right?») slipper seg løs. Vi snakker så mye erfaring og forståelse for r&b, blues og storband-swing at det blir som et fotballag med Kniksen, Ivers og Rune Bratseth i samme linje. Ingen løpegutter, ingen poesi-besatt Høgmo, dette er festen som treffer deg som en lissepasning fra midtbanen. Du ser sjelden sånne plateutgivelser. Pass på at du tar imot. Glipper du denne, så glipper du livet! Det eneste å kritisere: Hva i hel…. gjør den lekre dama på coveret? Jeg hadde gjerne sett gjengen bak denne herlige plateutgivelsen der. Jeg vil gjerne sett den seiersfølelsen de må ha hatt etter denne runden i studio. Det må være som å vinne tilbake all den storheten artister som Bobby Blue Bland, Freddie King, Louis Jordan, Albert King og Guitar Slim har blitt gradevis «glemt» for gjennom støvete år. Som å poengtere: Dette var en gang det aller største – og det er det jaggu fortsatt! Jeg synes jeg kan føle B.B. King riste av glede der oppe.