Fra Atlanta, byen der både Lynyrd Skynyrd (som spilte inn sitt legendariske live-album her) og Allman Brothers Band hadde sine største fanskarer og sin hjemmebane, finner du også denne herlige blues­artisten og gitaristen Tinsley Ellis. På sitt vis satt også sørstatsrocken i ryggraden hans sammen med en dyrisk lidenskap for øsende bluesrock på 90-tallet. Hans første album slo ned med stor overbevisning på slutten av 80-tallet, og Tinsley Ellis var en av de mest overbevisende gitaristene innen bluesrock ved siden av Stevie Ray Vaughan. 
Han er i dag en levende legende som fortsatt holder koken snart 70 år gammel, og med sitt nye album for Alligator går han helt ned mot bluesladet og akustisk låtskriver-kunst ikke langt unna de gamle guder som anla bluesen som musikkform i første runde.
Du kan godt si at den tidligere hel-elektriske og rockete bluesartisten Tinsley Ellis har gått hel-akustisk, og med sin blues ligger nærmere Robert Johnson, Skip James og Lightnin’ Hopkins nå enn noen gang tidligere i karrieren. Alder gjør noe med en, slike som Johnny Cash og Tinsley Ellis blir bare bedre og bedre og beveger seg med naturlig grasiøsitet tilbake i tid.
Tinsley Ellis dyrker et nedstrippet, rått og lite produsert lydbilde med stort sett bare handclaps og hans eminente gitarspill og fingerpicking akustisk bluesstyle. Albumet følger mye av oppskriften fra hans forrige album Naked Truth fra 2024, og med 21 studioalbum i beltet er dette både modig og ektefølt for deg som blar villig tilbake i bluesens røtter og old style-kataloger.
Du føler hver låt på dette albumet i hjertet fra starten, det er ingen overdrivelse å si. Dette er old-school blues, akustisk med upolert og strippet lydbilde og masse følelse i både sang og gitararbeid. Og for noen låter Tinsley Ellis har skrevet! Han gjør ikke som de fleste andre og henter frem gamle låter skrevet i den tid han søker etter, men skriver dem selv. Hør bare sanger som «Sunnyland», «Hoodoo woman» og «Too broke» eller en låt som «To a hammer» som kunne vært gjort av Ledfoot en sen kveld. Og «The trouble with love» som har noe Canned Heat over seg, helt dempet og akustisk. At avslutningen med «Lay my burden down» nikker til gospeltradisjonen føles veldig riktig.
Jeg tipper at bluesklubben der oppe et sted, der Muddy Waters og Robert Johnson og alle de andre sitter på en brun uryddig pub og lytter til det som lages her nede, at de nikker og sier: «Endelig noe ordentlig som skjer der nede». Tinsley Ellis har en bluessjel helt i klasse med de siste arbeidene Tony Joe White gjorde.
Tinsley Ellis har spilt elektrisk på Notodden Blues Festival for mange år siden. Hva med å rydde plass på den akustiske scenen? Fader det ville truffet die hard-fansen på Notodden og i blues-Norge direkte.