Etter tre album på Alligator Records har unge herr Ingram startet eget, Red Zero Records. Navnet er hentet fra klubbene i Clarksdale, Mississippi, som han fortsatt kjenner sterke bånd til, Red´s og Ground Zero, selv om han nok ikke rekker å stikke innom der så ofte lenger .”Kingfish” den jevnaldrende kompisen ”Hollywood” var bare 12-13 år da jeg så dem spille rundt 2012-2013 på Red´s juke joint. De byttet om på å spille gitar, bass og trommer Ja, årene har løpt av gårde, da jeg skriver dette er ”Kingfish” på turné i Australia.
Labelens debutalbum står Kingfish for selv, så klart. Hvis man ser bakover så har hvert nye (de er bare tre) album hatt et nytt konsept. Leif Gäverth anmeldte ”Kingfish” i magasinet Jefferson, han omtalte den som en variert skive med ikke altfor rocka sound. Opp­følgeren til album nummer 1 het ”662” (postnummeret til Clarksdale), det er kjedelig, tung bluesrock med lite spennende låtmateriale. Synd, for i tekstene hyller Kingfish sin bakgrunn og bluesbyen som har tatt ham dit han er i dag. I 2023 kom så ”Live In London” med bombastisk gitarspill, men også noen mykere låter. 
Og hva med Hard Road? Det er som vanlig Tom Hambridge som produ­serer og spiller trommer. Var nummer 2 et ulykkestilfelle? For igjen har vi en svært variert plate med spennende ­låtmateriale – selv om den ikke når det gjelder trad-blues er i nærheten av nummer 1. Riktig nok begynner den med to rockeblueser, men neste låt, ”S.S.S.” (står för She´s So Sexy), matcher i det minste hardrockgitaren med myk vokal. ”Nothin´ but your love”, er r´n´b som skrur opp tempera­turen ytterligere med følsom vokal (men blues­politiet river seg i håret). ”Crosses” er en svært bra slow rockeblues med dubbet vokal og et orgel som mater på. De fire siste låtene er svært bra. Nummer 8, ”Clearly”, er igjen en soft soulbluesballade, der ”Kingfish” crooner vokalen mens orgelet svirrer i bakgrunnen. ”Standing on business” er faktisk en ”stop-time blues”, som til slutt lander i moderne southern soul! Meget bra! ”Hard to love” er energisk bluesrock (i motsetning til rockblues) med bra driv. Albumets eneste 12-takter, shuffelen ”Memphis” med munnspill av unge Harrell ”Rell” Davenport, runder av med flagget til topps.
Ja, det er igjen mye tung rockegitar, jeg leste i Living Blues (nr 299) at de snakket med Ingram om det nye sporet han har gått inn på, og det han sier er lovende. Men vi tror nok ikke at ekvilibristisk hardrockgitar havner i bakgrunnen, bare fordi han fremhever soul/r´n´b-innslaget på det nye albumet. Det jeg synes høres lovende ut er at han velger å spille inn Dylan Triplett, som synger soul som Bobby Bland og Johnnie Taylor, samt unge Mathias Lattin, som vant International Blues Challenge 2023. Altså et par yngre svarte musikere som får sjansen til å bli hørt.  
Til slutt slenger jeg ut et spørsmål: Hvorfor hører man aldri vokalen like bra live som på plate? Og kom ikke med at det er rommet som gjør det!