Mange har siden tidlig på 70-tallet lovpriset den irske power-gitaristen, blueskraften og rockeren Rory Gallagher, av noen referert til som en av verdens fremste gitarister. Mye på grunn av en attityde og spilleglede hinsides det meste på den hvite siden av Jimi Hendrix. At Rory Gallagher siden han oppløste bluespower-trioen Taste i 1970 har staket ut kursen for så vel rockeband som Dr. Feelgood som amerikanske bluesartister som George Thorogood, er det ingen tvil om. Og ville vi hatt rockebandet Thin Lizzy om det ikke var for Rorys korstog?
Og dette vil nå Hortens «guitar-slinger» Knut Roppestad, som med sitt alias Muskogee Hotel, leverer de tyngste bluesrock-formlene siden 2017-albumet Do You Want To Spend The Night, gjøre noe med. Han opplevde Rory på Hortensfestivalen, nært sin egen dørstokk, i 1978 i en alder av 14 år. Han ble slått i bakken og har vært fascinert av Rorys arv og alltid spilt greier fra hans katalog. Nå er det «payback-time» med et helt album tilegnet Rory Gallaghers musikalske arv. Sammen med den eminente bluesmunnspilleren Richard Gjems fant de ut at de hadde den samme inspirasjonen fra Rory, og de har funnet tonen, som det heter. Slikt blir det ikke ubetydelig musikk av, om du skjønner ordspillet. Richard Gjems er på bluestoget så det uler, slik vi husker ham med JB & The Delta Jukes den gangen vi alle hadde vårt eget hår og egne tenner. Det kler Richard å blåse ut slik du opplever ham på dette albumet. Sjekk ut avslutningsnummeret «Ghost blues», kjære leser. 
Her er det enkelt. Ikke så mye du trenger å skjønne eller nilytte deg frem til. Dette er bluesrock med den samme dyriske og umiddelbare attityden som Rory Gallagher hadde. Bluesrock som ikke står noe tilbake for det de engelske felt-kameratene til Rory, som hans opprinnelige bassist Gerry McAvoy og Nine Below Zero, gjør av Rory-konserter fra tid til annen. Dette er bedre. Eller Joe Bonamassa som hyllet Rory med utsolgte konserter i Cork i fjor. Jeg tror jeg foretrekker dette. 
Opptakene er ikke finpusset for mye, takk lov, dette føles som en konsert. Dermed har musikken den nerven den krever. Og Knut Roppestad er en passelig like lite komplett og rå vokalist som en nyfelt gran, slik Rory var. Så dette matcher perfekt for hensikten med å skåle for Rory. Og ville Rory nikket og skålt tilbake til dette? Jeg kan garantere et ja på det, siden Rory ikke har kunnet svare selv på det spørsmålet de siste 31 år. 
Albumet finnes på et lite opplag på vinyl, bare 100 stykker, så her må du kutte noen svinger, eller ta snarveien hjem, så du klarer å sikre deg en dersom du er Rory Gallagher fan. Og er du det ikke, så blir du det. Ikke alle fikk øynene opp for Jesus under konfirmasjonsundervisningen heller.
Muskogee Hotel, powertrioen med Knut Roppestad på gitar, Jonas Bergh på bass og As­bjørn Husby på trommer klarer seg veldig bra gjennom de ni låtene du får av Rory Gallagher-magien. Med Richard Gjems som fyrbøter på munnspill blir det også en definitivt ekstra dimensjon over det hele. Jeg skal være forsiktig med å si bedre enn originalen, men vi er der oppe, det er det ingen tvil om. Fire låter av Rory Gallagher, tre av Knut Roppestad i hans ånd, en av Tony Joe White med «As the crow flies», som Rory ofte spilte, og en Rolling Stones-låt i «Love is strong». Sistnevnte som en kommentar til at Rory lenge var aktuell til å ta over etter Mick Taylor. 
Dette er glimrende power bluesrock som fortjent minner verden på Rory Gallaghers betydning for livemusikk spilt med yppig elektrisk gitar, en livlig rytmeseksjon og nå også en ekstravagant munnspill-nerve. Og like fortjent minner det musikk-Norge på at det i Hortens gater fortsatt vandrer en bluesrockgitarist som kanskje er den eneste som kunne tatt arven etter Marius Müllers Funhouse, og fått det til å funke. Ikke gå i fella og glem en sixpack på butikken før du setter på denne hjemme. En effekt her er at du blir ufattelig tørst!