Spilleglede og øsende r&b, rock’n roll og Chuck Berry-fot er ikke noe du får kjøpt på boks. Ei heller på resept. Mange band har imponert med den rå og upolerte spillegleden fra The Stray Cats til Dr. Feelgood, George Thorogood og belgiske The Seatsniffers. Band som bare snur lokalet opp/ned og spenner smilet ditt rundt øreflippen.
Shaggy Dogs fra Frankrike har mye av alt dette, og bandet begynte for mange album siden som en hyllest til nettopp Lee Brilleaux, sangeren og munnspill-­lokomotivet i Dr. Feelgood, som alle som har albumet Stupidity aldri har sluttet å henge på det største rock’n roll partytoget. 
Shaggy Dogs sklir for meg helt tilbake til første halvdel av 70-tallet og glamrocken med band som Slade og låta «City guy». Den hadde stukket konsertene i brann i 1973, og den vil gjøre det nå også. Uimotståelig trøkk og glamrockete driv. Og de tar overgangen fra glam til klassisk rock’n roll ala Dave Edmunds glimrende med låter som «Your love is dynamite». Og jaggu klarer de ikke skrubbe skuldrene mot Eric Burdon & The Animals både vokalt og med orgelsoundet på «My baby left me in the fog». Det er en veldig gøy miks du får av dette bandet. Jeg kan ikke se for meg annet enn at det går ustyrtelige mengder halvlitere der disse franske rock’n roll gutta slipper til. Nesten pubrockens utgave av AC/DC.
Men best av alt står bandet på Dr. Feelgoods rockefot, med r&b-drivet til Lee Brilleaux og Wilko Johnson på låter som «Lee’s that man», «Better life» og «Talk too fast», og når de kombinerer dette med Status Quo-boogie på «Go and run», så kan man spørre seg, hvem skal stoppe denne gjengen her? Ustoppelig rock’n roll moro med Dr. Feelgoods r&b-energi og noe av rockeøset fra Slade til Status Quo som får deg til å hamre takten hardere enn du har gjort siden du hadde tannregulering. Du risikerer å riste på deg headbanger-brokk. Blått og rått.