Kim Wilson driver The Fabulous Thunderbirds på stø kurs gjennom gjennom en gradvis modernisering av inspirasjonene. Live er bandet altfor avhengig av å spille sine gamle travere til at man kan regne med de helt store konsertopplevelsene. Men Wilson er en god og sjangerbevisst låtskriver og en smart gjen­bruker av både store klassikere og mer obskure låter. Med Severn Records som utgiver har Fabulous Thunderbirds fått et plateselskap som har en helt riktig historikk og katalog med soulblues og deep blues i ryggmargrefleksene. Og med Kims fremste støttespiller i bandet gjennom de siste ti årene, Fort Worth-gitaristen Johnny Moeller, er fingerspissfølelsen for hele lerretet fra de eldste bluesrøtter til 70-tallssoul upåklagelig. Broren Jay Moeller er ikke lenger med som trommis, nå er det Bob Stupka som trakterer stikkene og Steve Gomes er på bass. Kevin Anker er på keyboards. Ekstramannskap på enkeltspor er blåserrekke med trompeter, trombone og tenorsaks/fløyte ledet av Kenny Rittenhouse, bakgrunnsvokalister, Anson Funderburgh som gjestende gitarist og Roosevelt Collier på steelgitar. Munnspillet til Kim Wilson er smakfullt og effektivt, slik Junior Parker gjorde i slutten av karrieren som soulorientert bluesmann (han døde 44 år gammel i 1971), som for eksempel på Jackson Jr.-komponerte «Drowning On Dry Land». Vakkert gjort. Det er flere slike låter der Junior Parker/Sonny Boy/Little Walter/­Big Walter-munnspillblues er kombinert med funky soulblues. Dette gjør denne plata til en svært vellykket T-Birds-plate. Kim synger mer laidback nå enn i yngre dager, men det kler ham. Av andre coverlåter merker vi oss to tidlige 70-tallslåter fra Paul Kelly, Johnnie Taylors «Somebody’s Getting It» fra «Disco Lady»-epoken hans (finnes på Eargasm-albumet), Eddie Floyds «I’ve Never Found A Girl (To Love Me Like You Do)», men den kuleste er Sandra Rhodes’ kultklassiker «Where’s Your Love Been?». David Earl har produsert sammen med Kim Wilson, Steve Gomes og Kevin Anker.