Mer gull fra Kid Andersens gullgruve i Greaseland Studio i San Jose, California. Du skjønner at tittelen på albumet kan ha dobbel bunn?
Andrew Duncanson er et nytt bekjentskap for min del. En souldrevet blues-sanger med den urkraften som traff meg med O.V. Wright med hans utgivelser på 60-tallet. Og dette høres sikkert sprøtt ut, men han har noe av den gatevandrende elegansen og forteller-kvaliteten som jeg elsket med Mink DeVille i sin tid. Det er ikke mange i denne katalogen. Dette er sjelden vare, min venn.
Andrew Duncanson har dog vært en urkraft lenge. Siden starten på 2000-tallet har han frontet bandet The Kilborn Alley Blues Band, som har gitt ut en håndfull bluesalbum. Etter 2020 har dette bandet tydeligvis satt på pauseknappen, for Duncan har gitt sine krefter videre med et par bluesalbum i bandet The Dig 3.
Og bare for å understreke hvilken urkraft vi snakker om her: Det var Andrew Duncanson som fylte skoene etter Mike Ledbetter på et bluescruise som sistnevnte var booket til i 2019. Et blues­cruise som han ikke deltok på på grunn av en urimelig og sjokkerende tidlig død, men da har du Andrew Duncanson. Han kunne fylle skoene, og jeg tør påstå en av de få som kunne det, som er i live i dag.
Det morsomme her er at dette albumet traff ikke direkte. Jeg spilte den først på strand-utgaven av en CD-spiller og synes den var stressende og forvirrende. Men jeg visste at her kunne det være «more than meets the ear», og riktig nok, på et større anlegg med stor lyd og 2-3 runder til så treffer California Trap som en kule. Fader så herlige tekster, som har den samme ærligheten som du husker Mike Ledbetter og Monster Mike Welch for, og for noen blåsearrangementer som treffer gullknappen med større frodighet enn Muscle Shoals-produksjonenes korrekthet.
Dette albumet, Andrew Duncansons første soloalbum, er så bra at det bare kan være et tidsspørsmål før noen større aktører oppdager denne urkraften, låtskriveren, gitaristen og sangeren og bringer ham til de største scenene for blues i Europa. Hvor lang tid tar det fra du føler den ytterste fryd av en plate til du ønsker å dele den med en hel verden? For min del er det snakk om nanosekunder, og man kan se av Tommy Castros begeistrede meldinger om dette albumet (på baksiden av coveret) at: We are not alone! Tommy Castro peker spesielt på blåserarrangementene som bringer mye til festen, og det er ingen ringere enn Michael Peloquin (kjent med Mitch Woods & His Rocket 88’s tilbake på 90-­tallet, og i nyere tid med Chris Cain, fenomenet D.K. Harrell og comebacket til Monster Mike Welch) som står bak. Derfor står Michael Peloquins navn også på coveret under Andrew Duncanson. 
Det er bare å glede seg. Åpningslåten «Relearning to climb» som en Solomon Burke på sitt store comeback i 2002 med Don’t Give Up On Me, rockete «Hold me back», den dypere brønnen av blues i tittelsporet «California trap», noe nesten like funky som Funkadelic på «Town saint», Michael Peloquins låtbidrag «What kind of man» som er dypt bekjennende soul-confession av ypperste merke, og den blues-religiøse «Next life», som jeg aldri blir lei av å spille. For ikke å snakke om en totalt omarbeidet bluesversjon av Woody Guthries tidløse amerikanske hyllest i «This land is your land». Dette er fete saker. Meningsfulle saker. Ektefølte saker og musikalske prestasjoner som bare klikker clicke-­ti-clike-ti-click. 
Der tidløse blues og soul­vibber møter de store blåse­arrangementene, et gitararbeid som jobber for låtas beste med briljante licks etter less-is-more prinsippet, vokale prestasjoner du ikke møter ofte i livet med så mye nerve og levd liv, og en ustoppelig band-groove fra Greaseland Allstars, som man kan kalle bandet. Dette er musikk som banker med et stort hjerte.
Tenk deg den snart 80 år gamle legenden Jerry Jemmott med sin Fenderbass på fire av låtene. Mannen som ble opp­daget av King Curtis i 1967 og jobbet tett med Artetha Franklin, Ray Charles og B.B. King. Svært erfarne Jim Pugh på alt av tangenter, og Derrick «D-mar» Martin på trommer, kjent for 17 år med Little Richard og nå i Rick Estrin & The Nightcats. Dirigentstokkene svinges av Kid Andersen (gitarer/ bass) og Michael Peloquin (sax/munnspill) som deler podiet i Greaseland Studio der det synes ikke å være noen grense for hva som kan skapes av gull. For dette er gull, dette er en gjeng som har strukket seg langt for å spikre et nytt idol høyt på veggen. Jepp, Andrew Duncanson. Høres ut som navnet på en skipper som skal ut på fangstfeltene i nord. Og ja, han har fanget meg. 
For en solodebut for alle som har hjertet sitt i blues-leiren.