Det er aldri bare bare å ha store forventninger til en plateutgivelse. Som jeg jo hadde til J.T. Lauritsen & The Buckshot Hunters første plate­utgivelse siden covid. Syv år etter fantastiske Blue Eyed Soul Vol1 og fem etter nesten like fantastiske Blue Eyed Soul Vol2. Det er store sko å fylle, og jeg gledet meg villt.
Dette er et av de mange gode eksemplene på hvor mye du mister, du som bruker Spotify eller lignende for å finne ut om du liker en plate før du kjøper den fysisk på CD eller LP. For da ville du gått glipp av denne nye perlen av et album fra dette hardhaus-bandet med røtter rundt Lillestrøm. For første gang jeg hørte dette albumet ble jeg umiddelbart skuffet. Melodiene låt altfor safe og tradisjonelle i sine valg, og selv om det føltes traust og bra i formen så var det langt fra mine forventninger. Første gangen.
Men heldigvis tar det lang tid å male et stakitt-gjerde, som jeg fylte tiden med mens jeg spilte dette nye albumet. Og mirakelet: Mye skjedde underveis. Albumet vokste på meg med uforbeholden styrke, og jeg tør nå å si at dette er et fantastisk – tør vi si – comeback. Med mange tekster fra den, i musikkens rootsverden, store låtskriveren Gary Nicholson. Topp lydproduksjon av Morten Nordskaug, JT og Delbert McClintons bandleder Kevin McKendree, og fine gjesteopptredener fra Kid Andersen, Curtis Salgado, Kevin McKendree, Andrew Duncanson og selveste Delbert McClinton. Og hans egen hær med Paul Wagnberg på Hammond, Ronny Aagren på gitar, Stina Stenerud på vokal, Jon Grimsby på trommer, Morten Nordskaug på bass og alltid like glimrende Arnfinn Tørrisen på gitar i sin beste form. Hvordan kunne jeg ikke skjønne at dette er øverste hylle med en gang? Det er rett og slett fordi Blue Eyed Soul-utgivelsene eleverte dette bandet så mye at man kanskje hadde urealistiske forventninger, at melodivalg­ene er safe og i første lytterunde kan føles som «yesterday news», men mest av alt fordi det levde livet og kameratskapet og meldinger til både kone/samboer, og verden trengte litt tid til å komme under huden. Men når det skjer, så begynner du å legge merke til alle detaljene i spillet, i gitarene, orgelet, rytemeseksjonen som er stram som Steely Dan til tider. Så lærdommen er: Stol aldri på første lytt. Stol aldri på Spotify.
Men mest av alt er det Jan Tore Lauritsens stemme. For en «pipe» han har. Faktisk kan den på sitt beste minne meg om Boz Scaggs på 70-tallet. Det er en snert der som er helt unik. Det er bare å sette seg ned med kickstarten på «How come my bulldog don’t bark», Steely Dan licksene på «Friction», den elegante soulvibben på «More days like this» med følelsen av Tad Robinson med Bobby King og Terry Evans i koret, Delbert-svinget i «Hold what I got», jazzfølelsen i blueslåta «Easy kind of livin», som føles som et konsertopptak en sen kveld på en ladet klubb i en amerikansk storbye, med eminent orgelspill av Palle Wagnberg, og det nye soul/blues stjerneskuddet Andrew Duncansons «Taking time» som danser deg inn i nattetimene. 
Og de roligere og mer «til hjertet» låtene som tittelsporet «Still be friends», «No good place to cry» og ikke minst «Stronger than you need to be» vokser veldig på deg fordi budskapet er levert med sjel. Sistnevnte låt er for øvrig skrevet av nevnte Gary Nicholson sammen med vår favoritt Bruce McCabe, som tidligere var bandleder for Jonny Lang. Og vi har ikke nevnt «remake»-versjonen av Delbert McClintons «When Rita leaves» med Delbert i duett med JT. For en nerve det stråler i låta, der Delbert selv slår inn. Magisk. Doug Sahm er henrykt oppe i rock’n roll heaven, hører jeg. Og JT spiller trekkspill, noe han burde gjort mer av på albumet, synes jeg. For eksempel kunne trekkspillet gjort jobben i stedet for Hammondorgelet på «I oughta know». JT og bandet skal være forsiktig med å miste sitt særpreg.
Men spist er spist og gjort er gjort. Still Be Friends er et album for oss som er konfirmert for 40-50 år siden. Sånn er det. Et magisk album som vokser inn på deg, som de beste albumene gjør. Så ikke gå i Spotify-fella, så får du oppleve julen igjen. Ekte musikk, ekte musikere fra et stort norsk/amerikansk JT-­kollektiv med masse på hjertet som treffer deg, utrolig fin groove i det som ligger bak vokalen, gitaren og litt sax, og masse detaljer som du elsker når ting får satt seg. Begynn med åpningssporet og «More days like this», så er vinflasken på bordet, og det er fredag på en mandag. 
Den som fant opp musikken gjorde livet på jorda godt å leve for menneskeheten. Dette bandet, dette albumet, er et av de beste bevis på det.