Hvem liker ikke et fenomen? Innen bluesen i Norge tror jeg Kent Erik Thorvaldsen må tas inn under den vignetten, noe helt annerledes, noe gammalt, men også nytt, som treffer noe du ikke helt har kjent før. Uansett så debuterer han nå med albumet Sugg, og det vil bli lagt merke til. 
Så nakent og lite produsert som et uhøvlet bord. Blues som du ikke har hørt på norsk før, med ekkoet fra den gangen Lightnin’ Hopkins, Son House, Charlie Patton og en meget ung Muddy Waters satte seg ned og spilte inn sine rå bluesopptak som senere har blitt kartet for flere generasjoner bluesere (og rockere). Null hemninger, masse attityde, og med så mange meldinger til damene at man skjønner at denne mannen har mange følelser om temaet. Han løper begeistret etter damene, for så i neste øyeblikk å ta brutale og ærlige oppgjør, slik bluesen har for tradisjon. «My woman left me and I’m down and out» har du hørt mange ganger, men ikke på toten’sk. Ikke så ufiltrert.
Dette er sånn sett mer blues i sin opprinnelige form enn det meste som gis ut her til lands. Nakent produsert med deltabluesgitarer, litt munnspill, litt piano, og ellers lite hjelp fra andre. Men noe er det, uten at jeg har data over innspillingene når dette skrives. Knut Reiersrud er ihvertfall involvert på «En dag så treng du hjælp mæ no», «Hugo the healer», «Lække rør blues» og «Spesielt kvinnfolk blues» og et par til. Knut går ned i Kent Eriks primale grøt, der oppgjøret i sistnevnte låt nok vil få frem mange slags følelser hos publikum. 
Arne Fjeld Rasmussen (kjent fra Vidar Busk & His True Believers) legger munnspill på «Helt for meg sjøl» og «Tinder blues» og et par til. På slutten av sistnevnte opptak får Kent Erik en beskjed fra kontrollrommet og svarer: «Ja, det er litt smårufsete, men herregud, det er sånn jeg er». Han vet hvem han er. Hans rufsete stil er hans varemerke og har nok blitt til over lang tid. Du tror det kanskje ikke, men dette er meget velregissert løssluppenhet.
Mer magisk munnspill hører du på «Brun og blid (Mjøndalsvisa)», om å kaste seg etter hete damer før de blir borte. Og «Reiser mot sør», et Muddy Waters-øyeblikk. Om det er Kent Erik som spiller munnspillet her (eneste akkompagnement på disse), så er det imponerende. 
Dette er noe av det mest primale, om ikke det mest primale, jeg har hørt på norsk i det kanskje noe smale fagfeltet bluestekster. Ole Paus ville elsket det. Hungry John og ikke minst Rolf «Roffe» Wikström vil jeg tro nikker på hodet og beundrer Kent Erik for at han er så avkledd, ekte og går så til røttene til bluesen, der de selv satte tyngre elektriske komp og band inn i sin formidling. Kent Erik trenger ingen bandbuss når han ankommer spillesteder (vil jeg tro). Det holder med en pick-up. 
Egenkomponert blues på totning (ja, han kommer fra Reinsvoll på Toten), som også har noe av det vokale kraftuttrykket til Howlin’ Wolf og Son House - på et veldig bondsk vis, om man kan si sånt uten å bli misforstått. Kent-Erik legger ikke noe mellom. Hverken hva han synger om, hvordan han synger det, eller hvordan han gir deg sin old school deltablues på toten’sk. 
Debuten åpner med «Bøverbru blues». Sett på den så finner du fort ut om du ønsker, som meg, å sette deg ned, ta en halvliter og bare digge de ufiltrerte meldingene som oser av ekte gammal bluessjel. Det er som å høre Hound Dog Taylor i fri toten’sk utfoldelse. Helt herlig attityde, tekst, fremføring og ikke minst bluestung energi. Eller sett på hans opptak helt på slutten, spor 16 og 17 med «Utpå trammen tæll solopp­gang» og «Kassettbænd». Sistnevnte med en foss i bakgrunnen, tipper jeg, så opplever du nok noe du ikke har hørt før på norsk. Det finnes bare én Kent Erik Thorvaldsen. Bare én. Så ta imot den mest løsslupne old school bluesutøveren som Norge har fostret. Ikke ta lett på denne utfordringen. Dette er så deltablues på toten’sk at noen må sjekke familie-treet på Toten tilbake i tid. For dette her graver man ikke opp sammen med potetene på Toten. Eller gjør man nå det i dag?